Camillas Palestina

"Holocaust er over, vi må reise oss fra asken"

2009-06-10T00:29:00.000-07:00

Tittelen er hentet fra en bok skrevet av den jødiske forfatteren og politikeren Avraham Burg. Det er svært forskjellige meninger blant jøder om hva man kan lære av Holocaust-historien.

Etter å ha gått tolv år på norsk skole føler jeg at jeg vet ganske mye om Holocaust. Jeg gråt da jeg leste Anne Franks dagbok og jeg gråt da jeg så Schindlers liste. Jeg har vært på Grini, jeg har besøkt det jødiske museet i Berlin og i fjor sommer var jeg i konsentrasjonsleiren Dachau i nærheten av Munchen. Jødeutryddelsen har alltid stått for meg som et eksempel på hvor grusomme mennesker kan være mot hverandre, og jeg må si at jeg gruet meg litt til å skulle være med på en guidet tur i Jerusalems Holocaust-museum.

I et rom presenteres et utvalg av ofrene for Holocaust. Unge og gamle, kvinner og menn.

Et arkitektonisk mesterverk
Museet er veldig vakkert og det er imponerende hvor mange bilder og historier de har klart å samle sammen. Utstillingen starter med melllomkrigstiden og avslutter med opprettelsen av den jødiske staten i 1948. Selve bygningen er laget på en slik måte at den blir smalere og smalere og at man går lenger og lenger ned under jorda etterhvert som jødeforfølgelsen blir værre. På slutten går man derimot opp igjen, og ender opp på en slags balkong med fantastisk utsikt over Jerusalem-fremtidens og håpets by for jødene.

Mot slutten av utstillingen åpner bygningen seg opp mot Jerusalem.

Never again
Da vi var ferdig med utstillingen virket vår jødiske guide Tamar Avraham utslitt. Hun fortalte at selv om hun har gått gjennom utstillingen utallige ganger gjør den fremdeles dypt inntrykk på henne. Hun ønsker så inderlig at det hun har fortalt skal få publikum til å forstå at dette aldri må skje igjen.
- Men noen ganger blir jeg trist. Jeg har flere ganger vist soldater rundt her, og når de er ferdige med utstillingen er de mer kampklare enn noen gang. De tenker "never again", men så legger de til de to ordene " to us". Istedet for å tenke at ingen mennesker skal måtte utsettes for noe slikt igjen, tolker de historien som at jødene aldri må utsettes for noe slikt igjen. De bruker dermed historien som et argument for at Israel må forsvare seg og angripe enda sterkere, istedet for å bruke historien som argument for at vi må bygge fred, forteller Tamar.

- For viktig til å overlate til andre
Mange er enig med Tamar om at Holocaust-historiene bør brukes til å bygge fred og menneskeverd. Ruth Heller, menneskerettighetsforkjemper i den israelske organisasjonen New Profile, nektet å la sin sønn være med på klassetur til konsentrasjonsleirene i Polen.
- Holocaust er en ekstremt viktig og identitetsbyggende del av vår jødiske kultur. Det er så viktig at jeg ikke tok sjansen på at noen andre skulle fortelle min sønn denne historien. Jeg ville ikke at barnet mitt skulle få høre den offisielle israelske versjonen, for deretter å komme hjem med følelsen av at "alle hater oss". Jeg vil fortelle ham historien selv, slik at han forhåpentligvis kan bruke det grusomme som skjedde på en konstruktiv og ikke destruktiv måte, sier moren.

Vil fjerne sin bestefars navn
Det er umulig for meg, som ikke er jøde selv, å kreve at jødene må reise seg fra asken og slutte å bruke Holocaust som forklaring eller unnskyldning for hvordan Israel oppfører seg. Jeg har ikke vært i deres sko, jeg vet ikke hvordan det er å føle seg undertrykt. Men det gjør utrolig sterkt inntrykk på meg når jøder selv sier det er tid for å gå videre og ikke trekke frem Holocaust i enhver sammenheng. Den franske jøden og forfatteren Jean-Moise Braitberg skrev følgende brev til Israels president etter Gaza-krigen.

" Herr President i den israelske staten, jeg skriver til deg for at du skal ta kontakt med de rette myndigheter og sørge for å få fjernet fra Yad Vashem, minnesmerket i Jerusalem dedisert til minne om de jødiske ofrene for nazismen, navnet til min bestefar, Moshe Braitberg, som ble gasset i hjel i Treblinka i 1943, samt navnet til alle andre medlemmer av min familie som døde under deportering til ulike konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Jeg ber om at du respekterer min førespørsel, Mr. Chairman, fordi det som skjedde i Gaza, og mer generelt, urettferdigheten det palestinske folket har måttet leve med i seksti år, diskvalifiserer Israel fra å stå i sentrum for minnene om grusomhetene begått mot jødene og dermed mot hele menneskeheten"

På de militære har jeg flere ganger møtt den israelske kvinnen Hannah Aviran. Foreldrene hennes overlevde Auswitch og flyttet til Israel. Da Hanna var ung var hun i militæret som alle andre israelske kvinner. Nå arbeider hun for å hjelpe unge israelere som ikke ønsker å være en del av Israels forsvar, til å finne alternative løsninger. I sju år, flere dager i uka, har Hannah i tillegg stått på militære kontrollposter for å demonstrere mot sitt eget lands okkupasjon av Palestina.
- Har man blitt utsatt for noe grusomt, kan man enten fylles av hat, eller man kan tenke at dette må ingen andre få oppleve. Jeg har valgt å gjøre det siste, sier den eldre damen. Og jeg beundrer henne veldig for det.

Nedbrente oliventrær

2009-06-05T10:25:00.000-07:00

Obama har sagt at de israelske bosettingene må fjernes fra Vestbredden, men de agressive bosetterne har ikke tenkt til å gi seg. På mandag satte de fyr på oliventrærne til palestinske bønder i Burin.

Vi møter den palestinske familien fire dager etter at oliventrærne deres er brent ned. De veiver ikke med armene, de hever ikke stemmen. Det virker mer som om de har gitt opp. De vet at uansett hva de gjør, kommer ikke situasjonen til å endre seg.

Den palestinske bonden begynner å bli vant til at israelske bosettere skaper trøbbel.

På mandag så familien at israelske bosettere var oppe i olivenlunden deres. Minutter etterpå var området i brann.

- Vi har film som viser både bilen og ansiktet til bosetterne, men det har ingenting å si. Ingen er interessert i å ta dem, sier en av sønnene i familien oppgitt. Da brannen brøt ut, ringte familien israelske myndigheter, slik de er instruert til å gjøre hvis bosetterne byr på problemer. Myndighetene sendte soldater og politi, men det eneste disse gjorde var å se på brannen.

- Jeg spurte politiet hva de ville gjort hvis palestinere hadde satt fyr på trærne til israelske bosettere. Han sa at jeg skulle passe jobben min, så skulle han passe jobben sin.

- Vi ville gå å slokke brannen, men fikk ikke lov å politiet, forteller familien.

Det er ikke første gangen oliventrær brenner. I fjor satte bosetterne fyr på en annen olivenlund. Bøndene fikk 35 dollar i kompensasjon per nedbrente tre, ikke fra israelske, men fra palestinske myndigheter.

Olivenlunden er fylt av aske. Brannen slukket seg selv da den nådde en asfaltert vei som bare bosetterne får lov til å bruke.

- Det tar tre år fra man planter til man kan høste de første olivenene. Vi har prøvd å plante nye trær, men bosetterne river dem opp. Nå planter vi bare i nærheten av huset.

Inne i huset serverer damene te. Over døra til kjøkkenet henger bilde av en mann. Han var faren i huset, men han lever ikke lenger. Han ble drept av bosettere i sitt eget hjem.

På besøk hos gjeterfamilier i Hebron hills

2009-05-31T00:28:00.000-07:00

Nassir har bodd i telt hele sitt liv. Hadde det ikke vært for israelske bosettere som nærmeste nabo hadde igrunn livet vært greit, synes han.

Ikke så langt fra Hebron i et tørt og goldt landskap ligger et lite sted som heter Susiya. Ser man det for første gang, ser du ut som en ganske midlertidig speiderleir, men her har folk bodd i generasjoner.

Bestefaren, sjefen i leiren, har stadig fått flere barnebarn og nå teller landsbyen rundt 15 telt.

I et av teltene bor Nasser. Han har en sønn på 17 måneder, Ahmad, og en datter som ble født for ti dager siden.

Sammen med sin 18 år gamle kone oppdrar han de to barna sine.

Alle i Susiya er gjetere. Fra sauen får de kjøtt, melk, ost, ull og skinn. Når vi kommer på besøk får vi både frokost, lunsj og middag, også middag en gang til. Ingen gjester skal sulte i Susiya.

Hebron er et av de helligste områdene i Palestina, både for jøder og muslimer. Årsaken er at både Abraham, Sara, Isak, Rebecca og Jacob angivelig skal være begravet der. Bosetterne i Hebron har som mål å gjøre Hebron til et jødisk område med færrest mulig palestinere. De har blant annet okkupert deler av moskeen hvor Abraham er begravet og gjort den om til en synagoge. I 1994, under Ramadan, kom en israelsk bosetter seg inn i moskeen under fredagsbønnen og drepte 29 menn og såret 200. Det er utrolig spent stemning i byen. Internasjonale observatører må følge barna til skolen for å forhindre at ikke bosetterne trakasserer dem. Bosetterne nøyer seg ikke med å kjempe om byen, de vil ha områdene rundt også. Bare noen steinkast unna Nasser og hans familie er en israelsk bosetting. Kommer sauene for nære, tar det ikke lang tid før en soldat eller en bosetter dukker opp og disse møtene pleier ikke være av den vennlige typen. Nasser bygger et hus nede i en landsby i nærheten, men vet ikke når eller om han kommer til å flytte dit permanent.

Den dagen vi besøker Susiya er den store sauevaskedagen. Sauene vaskes en dag i året, rett før de skal klippes, og hele slekta er i arbeid.

Når sauene er vasket, melker Nassers niese dem.

Og når sola går ned over teltene, er alle slitne.

De yngste gjeterne sovner lenge før de voksne har fullført kveldens siste kopp med altfor søt te.
Hva de drømmer er umulig å vite, men enn så lenge er forhåpentligvis tryggheten skapt av mamma og pappa sterkere enn frykten for hva bosetterne vil finne på i morgen.

Fine folk i Tulkarem

2009-05-11T12:06:00.000-07:00

Drømmen om havet

2009-05-08T02:05:00.000-07:00

Tulkarem ligger mindre enn 20 kilometer fra kysten. Men barna som vokser opp i Tulkarem i dag, har bare sett havet på tv.

For mellom Tulkarem og havet ligger muren. Muren kan bare krysses hvis man har en alvorlig sykdom og må på sykehus, eller hvis man har arbeidstillatelse utstedt av en israelsk arbeidsgiver. Det er ingen ting som heter "tillatelse for å pleie vennskap og famile", og ingenting som heter badetillatelse.

- Sønnene mine spør meg når vi kan dra til havet. I fjor sommer sa jeg at vi kanskje kan dra til sommeren, denne sommeren sier jeg at vi kan dra når jeg får mer penger. Jeg har ikke fortalt dem at vi ikke kan dra dit fordi israelerne mener vi er en fare for rikets sikkerhet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle dem det, sier Muawya. Han husker selv hvor høyt han verdsatte barndommens fredag, da han og faren pakket fiskestang og picnickurv og dro til kysten.

Muawya skulle ønske han kunne ta med sønnene sine på fisketur

Hvis det er klart vær, kan Abdul Karim Sadi se havet fra hustaket sitt. Barna hans fikk kjenne havet for første gang i fjor sommer. Abdul Karim jobber i en israelsk fredsorganisasjon, som i fjor organiserte en fredagsutflukt for alle de ansatte og deres familier. De fleste i organisasjonen er israelere bosatt i Jerusalem, men organisasjonen hadde klart å skaffe til veie en endags spesialtillatelse for de palestinske ansatte og deres familier, slik at også disse kunne få være med.

- Det var fantastisk for meg som far å se hvor glade barna mine var den dagen. Men det var vondt å vite at jeg ikke vet når eller om jeg kan ta dem med dit igjen, forteller menneskerettighetsforkjemperen

Abdul Karim Sadis sønner så havet for første gang i fjor.

- Da jeg så sønnene mine leke fredfullt med mine israelske kollegers barn, fikk jeg en liten følelse av håp. Men det var trist å tenke på at dette var første gang i hans åtte årige liv at sønnen min så en israeler som ikke var soldat.

For noen uker siden gikk jeg langs stranda i Tel Aviv. Jeg og min svenske kollega kunne gå barbeint med sand mellom tærne og høre bølgene slå mot stranden. Jeg stoppet og plukket noen skjell som jeg tenkte å gi til vennene mine i Tulkarem for å vise at jeg hadde tenkt på dem da jeg var borte. Foreløpig ligger skjellene i sekken. Jeg vet ikke om de vil bli glade for at jeg tenkte på dem eller om det blir som å strø salt i sorgen deres.

En bombe i hjertet

2009-05-07T09:36:00.000-07:00

- Jeg har en bombe, men den er i hjertet mitt, sier Samar etter at vi har blitt avvist på en kontrollpost fordi hun er palestinsk.

Samar er et av de mange menneskene som gjør at Palestina er et land jeg helt sikkert kommer tilbake til. Hun åpner hjemmet sitt og hjertet sitt. Hun er en av de mange kloke, snille, gjestfrie menneskene som bare ønsker å leve et vanlig liv.

Samar jobber i en bistandsorganisasjon som hjelper mennesker som har fått livet sitt ødelagt på grunn av muren. Hver dag møter hun mennesker som har mistet håpet. Hver dag når hun våkner håper hun at verden skal se annerledes ut. Hver dag blir hun skuffet.

- Jeg ønsker meg to ting. Fred og et barn, sier den unge kvinnen.

- Jeg møtte en gutt på universitetet. Vi var forelsket i ni år og jeg trodde han var annerledes, men etter at vi forlovet oss viste det seg at han var konservativ. Han tvang meg til å bruke hijab og ville bestemme over meg. I valget mellom kjærligheten og friheten til å kjempe for det jeg tror på, valgte jeg friheten, sier Samar.

Noen ganger angrer hun. På hennes alder er man forventet å være gift og ha barn. Hun bor i samme hus som to av brødrene sine og deres familier. Når svigerinnene diskuterer gardiner og amming og hva de skal ha på seg i det neste bryllupet føler hun at hun ikke har noe å bidra med. Hvorfor er du ikke gift? Hvorfor har du ikke barn? Muren er kanskje som et barn for deg, sier folk. Da blir Samar lei seg.

- Jeg arbeider kanskje like mye med muren som andre arbeider med barna sine, men muren er det styggeste jeg vet. Jeg vet hvordan det ødelegger livet til palestinerne. Et barn er noe man er glad i og ønsker skal være der for alltid. Jeg hater muren og vil egentlig bare ødelegge den. Jeg skjønner at de sier det for å være morsomme, men jeg synes ikke det er morsomt i det hele tatt, sier Samar.

Hun drømmer bare om et vanlig liv

En gang var hun i Norge. Hun holdt foredrag på Sosialistisk ungdoms sommerleir. Når hun snakker om denne turen lyser hun opp. Hun synes det var fantastisk å få reise. Da mannen vedsiden av henne på flyet fikk vite at hun aldri hadde fløyet før, spurte han om hun var redd.

- Jeg har venner som er blitt drept. Jeg er født og oppvokst under okkupasjon. Jeg er blitt vekket om natten av soldater og tanks i gatene. Halvparten av alle mennene jeg kjenner har sittet i fengsel. Nei, jeg er ikke redd for å fly, svarte hun.

Da hun kom hjem fra Norge var hun spent på å fortelle hvordan hun hadde hatt det. Hun tenkte folk ville spørre hvordan foredraget hadde gått og om hun hadde fått sagt det hun ville.

- Det de lurte på var om jeg hadde tatt av meg hijaben.

Samar elsker Palestina og hun er en brennende sjel. Selv under oppholdet i Norge lengtet hun etter å se flagget sitt. Da israel feiret 61 år som selvstendig nasjon forrige uke og Samar så fyrverkeri på den andre siden av muren, la hun seg i senga og gråt. Gråt gjorde hun også da hun kjørte mellom to palestinske byer dagen etter, og det hang israelske flagg langs alle veiene.

- De feirer staten Israel, men for oss er det som har skjedd en tragedie. Jeg kan ikke forklare hvor utrolig trist jeg er over den smerten Israel påfører folket mitt, sier hun.

Og jeg ønsker seg inderlig at bomben i hjertet hennes en dag skal forsvinne. Ikke fordi hun har gitt opp kampen eller fordi hun har blitt opptatt av gardiner og klær, men fordi det faktisk er blitt fred i vakre, vennlige Palestina.

Samar vet hvor mange liv muren har ødelagt.

Ødelagte poteter

2009-05-06T11:14:00.000-07:00

Om noen uker skulle Jalal høste potetene sine, men på søndag valgte noen soldater å kjøre over åkeren hans med jeepen sin.

Jalal skulle så gjerne ønske at soldatene kunne la ham være i fred.

Når vi møter Jalal klokka seks om morgenen dagen etter er han sint, skuffet og lei seg.
- Jeg skjønner bare ikke hvorfor de gjør sånne ting, sier han.

Så forteller han at vanningsanlegget hans også ble ødelagt av kjøretøyet.
- Jeg må få reparert det, men først må jeg søke om tillatelse for vanningsteknikeren, slik at han kan få lov til å passere kontrollposten og det kan jo ta sin tid, sukker han.

Han dokumenterer hver gang de israelske soldatene gjør overgrep, men det er lite han kan gjøre. Hver tredje måned må han søke israelske myndigheter om tillatelse til å gå til sin egen åker,. I landsbyen Qaffin har 1000 bønder søkt om tillatelse til å gå gjennom landbrukskontrollposten. Bare 300 har fått tillatelse. Slik kan Israel forhindre at folk gjør opprør. Jalal vet godt at hvis han lager for mye trøbbel, er han kanskje blant de mange som ikke får tillatelse til å gå gjennom kontrollposten neste gang. Kommer han ikke gjennom får han ikke dyrket jorda si. Hva i all verden skal han leve av da?

Hver eneste morgen må bøndene i Attil sjekkes av israelske soldater. Det tar omkring en time å sjekke de rundt 40 bøndene som vil gå gjennom.

En israelsk taxisjåførs historie

2009-05-06T10:33:00.000-07:00

- Når man har vært i begravelsen til en ung vakker kvinne som ble sprengt istykker på en buss blir man ganske redd for å ta buss, sier taxisjåføren som kjører oss til Dødehavet.

- Hun var bare 27 år. Nygift og på vei til jobben. Så ble hun sprengt i fillebiter. Det eneste de kunne begrave var tre fingre, resten var sprengt i stykker, forteller den hyggelige mannen. Vi er på vei til Dødehavet og sjåføren er glad for at vi ikke rakk siste bussen. Busser er ikke israelernes favoritttransportmiddel. Alle kjenner en som kjenner en som kjenner en som er blitt utsatt for et selvmordsangrep.

Vi kommer til en kontrollpost. Det er lange køer, men vår mann kjører bare forbi hele køen.
- Kan vi bare kjøre forbi? spør vi litt naivt.
- Ja, den køen er bare for de arabiske israelerne. Soldatene må sjekke at de ikke har bomber eller våpen i bilen, sier mannen.

Så sier han at vi bør dra en tur til Jericho. Visstnok verdens eldste by. Han har ikke vært der selv på mange år.
- Er du gal. De hadde skutt meg i hodet straks de så de israelske skiltene på bilen min, sier den 60 år gamle mannen.

Han sier at han synes det anspente forholdet mellom de to landene er trist og at han mislikte å være soldat.

- En gang jeg stod på en kontrollpost hadde vi fått beskjed om ikke å slippe gjennom en eneste palestiner. Utpå kvelden kom en gravid kvinne. Vannet hadde gått og jeg skjønte at hun måtte på sykehus så fort som mulig. Jeg ringte kommandanten og forklarte situasjonen, men han sa at vi ikke kunne slippe gjennom noen uansett. Likevel kunne jeg ikke gjøre annet enn å la henne gå gjennom. Jeg hadde ikke vært menneske om jeg ikke gjorde det, og jeg ville gjort det samme i dag, selv om det dessverre har vært episoder der gravide kvinner har sprengt seg selv i lufta, sier mannen, før han slipper oss av og vi kan se vannet.

Nede ved vannet er det fullt av israelere og turister. De har tatt med seg picnickurv, solkrem og en god bok. Hadde det ikke vært for at noen også har tatt med seg geværet sitt, kunne man kanskje fortrengt at man var i et okkupert område en stakket stund.

Det er deilig å bade. Det er fint å sitte i en solstol i bikini og lese en bok og det er morsomt at vannet er så salt at man blir liggende å flyte i overflaten. Jeg er på ferie og jeg prøver å ikke tenke på triste ting. Men det er umulig å ikke tenke på alle de palestinske barna fra Vestbredden som drømmer om å bade, men som ikke er her fordi foreldrene deres vet at de hadde måttet snu ved kontrollposten.

Kan det være nødvendig å ha med seg gevær på stranda?

Et hus er delt i to

2009-04-28T09:43:00.000-07:00

Da israelske myndigheter bygget muren, ble ett av husene i Nazzlet Issa delt i to.

For noen år siden var Nazzlet Issa en travel grenseby mellom Israel og Palestina. Palestinske arbeidere på vei til Israel stoppet og handlet på vei til og fra jobb. Israelere kom over grensen for å handle billige palestinske varer. Det var over 500 butikker og mange velstående butikkeiere der. I 2003 kom muren, og aktiviteten tok slutt. I dag er det stille, stille i gatene.

Vi møter en familie som bor omtrent fem meter fra muren. Tidligere satt de ofte på verandaen. Nå er ikke utsikten noe særlig lenger.

- Israel har plantet en mur. Jeg planter blomster, sier bestemoren i huset, når hun gir oss myntete.

Nabohuset til den gamle damen er delt i to. Den ene halvdelen står der fremdeles. Den andre halvdelen er borte. Man kan se rett inn på den flislagte veggen på det som en gang var badet.

I huset vedsiden av det halve huset, er det gjerder rundt hele takterassen.Huset var okkupert i mange år. Mannen som eide det, fikk bare lov til å være i førsteetasje og han fikk ikke lov til å ha besøk. Israelske soldater bodde i de øverste etasjene og på taket i flere år.

Sju av husene i den palestinske landsbyen ble liggende på Israel- siden av muren. Hvis palestinerne som bor i disse husene skal besøke sine gamle venner og naboer må de gjennom en kontrollpost. De fleste menneskene på Palestina-siden har ikke tillatelse til å gå gjennom kontrollposten.

- Sønnen min skal gifte seg med en jente fra den palestinske siden av landsbyen, så vi må søke om tillatelse for at hun skal få lov til å flytte hit. Vi tenkte vi skulle være ute i god tid, men de aksepterte ikke søknaden før vi la ved bryllupsinvitasjonen, sier en eldre dame som bor i ett av de sju husene. Hun forteller også om en mann fra den palestinske siden som hadde tillatelse til å gå gjennom kontrollposten og som en dag på vei til jobb døde av hjerteattak på den israelske siden.

- Soldatene ville ikke gi liket tillatelse til å komme gjennom kontrollposten. Etter tre dager fikk familien endelig liket gjennom, men de måtte hente det på en kontrollpost langt borte, ikke på den nærmeste her, forteller damen.

På vei hjem stopper sjåføren foran en haug av betong som en gang var et hus. Huset måtte rives for å gjøre plass til muren, men mannen som bodde der visste aldri når det skulle skje. De valgte den dagen han skulle gifte seg. Han fikk hvertfall dokument rivningen. Bryllupsfotografen var allerede på plass.

To ganske gjennomsnittlige "terrorister"

2009-04-27T04:44:00.000-07:00

Da Asma Hossan(22) var seksten år prøvde hun å stikke ned en israelsk soldat med kniv på en kontrollpost.

Foran meg sitter en helt alminnelig 22-åring. Hun studerer sosialfag på universitetet og har deltidsjobb i en organisasjon som jobber for fangers rettigheter. Det som gjør henne litt uvanlig, er at hun satt i fengsel fra hun var 16 til hun var 19 og vet så altfor godt hva fengselslivet innebærer.

Asma (22) har allerede nok livserfaring for et langt liv

Måtte gjøre noe
Straffen fikk hun for å ha prøvd å stikke ned en israelsk soldat på en kontrollpost. Hun fikk ikke mer enn løftet kniven opp av veska før soldaten bevæpnet med gevær og skuddsikker vest fikk stoppet henne, men alle forsøk på å angripe Israelsk sikkerhet straffes hardt.
- Ingen visste om planen min, jeg tenkte ut dette helt selv. Dette skjedde under den andre intifadaen, da israelske soldater til stadighet kom inn i landsbyen med tanks og ødela hus og drepte naboer og slektninger. På tv var det bare blod og grusomheter. Jeg var jo veldig ung, men jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe. Å stikke ned en soldat var det eneste min 16-årige hjerne kunne komme på. Jeg tenkte ikke konsekvens. Jeg tenkte bare at jeg måtte kjempe mot de som ødela livene våre, sier Asma.

Fengselsoppholdet endret henne. Tre år med tortur, men også med forelesninger, samtaler med andre fanger og en haug med bøker har gjort henne klokere.
- Vår eneste løsning er at vi organiserer oss bedre. En utdannet og organisert befolkning med gode ledere, er en bedre løsning enn å stikke ned soldater, sier Asma.

Taham Nasser feiret 17-årsdagen sin i fengsel

Trist start på voksenlivet
Vedsiden av henne sitter Taham Nassar (23). 20 dager etter at hennes politisk aktive bror ble skutt i flyktningleiren hvor familien hennes bor, ble hun arrestert. Sikkerhetspolitiet hadde hørt rykter om at bilen hun satt i smuglet våpen, så de stoppet den. Det var ikke våpen i bilen, men alle passasjerene ble likevel tatt inn i avhør. I avhør sa to andre palestinere at Taham(16 år på den tiden) hadde hjulpet ettersøkte personer med å flykte. At to stykker sier at du har gjort noe, er nok til at du blir dømt. Taham fikk sju år i fengsel, men familien hennes betalte for at hun skulle slippe ett år. Hvis to familiemedlemmer fengsles samtidig, kan de to fordele straffen mellom seg. Tahams ettersøkte bror fikk 25 år og tok i tillegg fem av lillesøsterens år. Han tenkte kanskje at det ikke var så farlig om han satt 25 eller 30 år.

Svart eller hvitt?

Så der sitter de altså foran meg. Og hva er det egentlig jeg ser? To livsfarlige terrorister eller to unge, engasjerte frihetskjempere? Det kommer an på øynene som ser. Det som er sikkert er at dette skakkjørte, hellige landet er fullt av slike historier. Og at okkupasjon er en sørgelig affære.

En israelsk plastfabrikk brenner ned

2009-04-23T11:45:00.000-07:00

For noen år siden bestemte israelske myndigheter seg for å flytte mange forurensende fabrikker ut av Israel og inn i Palestina. Det var ingen tegn til sorg i Tulkarem da den ene fabrikken brant ned til grunnen i går.

På fabrikkene produseres blant annet plast, maling og kunstgjødsel. Utslippene fra fabrikkene er skadelig for både mennesker og miljø, og palestinske myndigheter har forgjeves prøvd å få Israel til å flytte fabrikkene bort fra de palestinske områdene. Røyken fra fabrikken er så skadelig at fabrikken stopper produksjonen når vinden blåser i retning av Israel.

Palestinerne som bor i nærheten av fabrikken ble bedt om å holde seg inne for å unngå røyken fra branntomta. Men noen ville heller "nyte utsikten" med en vannpipe.

En fanges fortellinger

2009-04-23T01:17:00.000-07:00

Det ringer på døra og utenfor står en forfatter som har sittet seksten år i fengsel og som gjerne vil fortelle oss historien om livet sitt.

Historien starter med at han utdanner seg til sjømann i India. Han reiser jorda rundt, opplever apartheid i Sør-Afrika og horenes vennlighet på Seychellene. En dag i 1969 blir han oppsøkt i Kuwait fordi Fatah trenger en sjødyktig mann til å smugle våpen for dem. Fadel M.A Younes er bare 22 år og vil gjøre hva som helst for Palestina. Han setter seg i en åpen båt i Syria med våpen klokka tolv om formiddagen og planen er å levere varene i en israelsk havn ved midnatt. De tre første gangene går det bra, fjerde gang blir han tatt. Seksten år i fengsel venter.
- Årene i fengsel handlet om å ikke bryte sammen. Soldatene gjør alt du kan for at du skal overgi deg, så vårt hovedfokus var å utvikle oss. Vi fanger lærte hverandre forskjellige ting og jeg skrev bøker, forteller Younes.

Celle nummer sju
Younes første bok, som ble smuglet ut av fengselet ble utgitt mens han satt i fengsel. Boka heter ”Cell number seven” og handler om de tre månedene han satt i et fengsel i Gaza sammen med 4 andre på en celle som var 3,5 meter lang og 1,75 meter bred. Boka ble skrevet på løvtynt papir som ble rullet sammet. Hele manuset på rundt 200 sider var på størrelse med et par sigaretter.
- Jeg måtte skrive boka fem ganger. Første gang mistet budbringeren den. Andre gang kom manuset til søsteren min, men da israelske soldater kom inn i landsbyen hennes brant hun alle papirer som kunne sette henne i fare, tredje og fjerde gang gikk ting også galt, men femte gang kom manuset frem til nevøen min. Boka ble utgitt og lest over hele den arabiske verden, forteller forfatteren.

De vakreste øynene i verden
Han vil ikke snakke så mye om tiden i fengselet. Han nevner bare raskt at han ble slått og hengt opp etter armene og kastet vann på om vinteren, mens hunder bet i klærne hans. At han etterhvert mistet alt håp.
- Jeg var nyforlovet. Jeg ville leve, men jeg var villig til å dø for Palestina. Men jeg savnet forloveden min. Hun ventet på meg i tre år, men så overtalte familien henne til å fortsette livet sitt og ikke vente 20 år på meg.
- Jeg så henne en gang etter at jeg slapp ut av fengselet. I et bryllup. Plutselig stod en vakker ung gutt på rundt ti år ved siden av meg. Han hadde de vakreste øynene i verden og jeg tenkte ”jeg kjenner disse øynene. Jeg har kysset dem så mange ganger”. Jeg spurte ham om foreldrene hans og det viste seg at jeg hadde rett.

Aktiv pensjonist
Younes er pensjonert, men han er fremdeles veldig aktiv. Han reiser rundt på universiteter og forteller historien sin og er også aktiv i foreningen som arbeider for å forbedre vilkårene for palestinske fanger.
- Jeg hater Israel for hva de har gjort med mitt land og mitt folk. Så lenge jeg kan gjøre noe for Palestina, kan jeg ikke hvile.

En palestinsk landsby på den israelske siden av muren

2009-04-22T07:19:00.000-07:00

Welcome to the Israel, sier soldaten med maskingevær når vi kommer til kontrollposten som leder inn til landsbyen Djbara.

Vi er slett ikke i Israel for muren er satt opp langt fra grensa, men det israelske flagget som vaier i vinden og soldaten som ønsker oss velkommen til Israel ser absolutt ut til å være av den oppfatning at alt på andre siden av muren er Israel. Han og tre andre soldater har fått den totalt meningsløse oppgaven å stå på kontrollposten som skiller Djbare fra resten av Vestbredden. Soldatene sjekker passene våre og lar oss slippe inn. Hadde vi vært palestinere hadde vi ikke fått slippe inn. De eneste som kan komme inn og ut av landsbyen er de som har bevis på at de bor der. Besøk er ikke tillatt. Og selv om landsbyen befinner seg i det soldatene kaller Israel, har ikke landsbybeboerne lov til å reise rundt i Israel. De må holde seg innenfor landsbyen sin. Blir de sett av soldater eller politi utenfor landsbyen, blir de arrestert og puttet i et israelsk fengsel.

Djbare er en søvnig landsby. Kafeen er stengt, men utenfor en liten butikk møter vi en mann i femtiårene. Han er frustrert.
- Så dere sønnen min da dere kom? Han har stått på kontrollposten i en time nå, men soldatene lar ham ikke slippe ut. De har kommandert han til å gå ut av bilen, gå hit, gå dit. Jeg kjørte nettopp forbi på vei inn, men ville ikke stoppe for å gjøre situasjonen enda vanskeligere for ham. Jeg hater å se at de leker med oss på den måten. Dette er som et fengsel, men vi har iallefall tillatelse til å reise inn og ut, det er ikke noe å lure på, sier han fortvilet.

Butikkeieren er lei av at soldatene "leker" med sønnen hans

Kaféen er stengt

Vi går tilbake til kontrollposten for å se om sønnen hans står der fremdeles, men det ser ut til at han endelig har fått dra. Vi spør soldatene hva som var problemet.
- We have dealt with it. Vi måtte bare sjekke han ut litt i forhold til sikkerhet. You guys shouldn’t worry about it. Hvis han ikke har noe ulovlig i bilen når han kommer tilbake, slipper han inn uten problemer, smiler 19-åringen med amerikansk aksent.

Landsbyen har store økonomiske problemer fordi den verken er en del av israel eller Vestbredden. Vi kjøper en kilo løk og en blomkål for å støtte grønnsakshandleren, men uansett hvor mye vi prøver, får vi ikke lov til å betale.
- Ahlan Wa-Sahlan, sier han og smiler. Det betyr velkommen eller bokstavelig talt ”Du er kommet hjem. Ikke noe vondt vil skje deg her”. Vi takker for grønnsakene og lurer på hvor mye som skal til for å knekke den palestinske gjestfriheten.

Muawya venter på oss ved kontrollposten når vi kommer ut igjen. Vi stopper og ser på hundrevis av stork som lager fine formasjoner på himmelen. Muawya ser opp på den blå himmelen.
- De skal tilbake til Europa. Uten en eneste kontrollpost. Skulle ønske det var meg, sier han.

Fine blomster, stygg piggtråd

I solidaritet med fengselsfuglene

2009-04-19T04:53:00.000-07:00

Jeg tror ikke du finner noen på Vestbredden som ikke har en nær venn eller et familiemedlem i fengsel.

I dag viste palestinerne solidaritet med de 10,000 palestinske fangene som sitter i Israelske fengsler. 346 av disse er mindreårige, 560 er fengslet uten rettsak eller dom.

Mange barn vokser opp med far i fengsel

Mange unge kvinner har brødre og ektemenn bak Israelske murer

Mødre hadde bilder av sønnene sine

Tårer for Yassir Arafat

2009-04-19T00:20:00.000-07:00

Muawyas bestevenn er blitt skutt av israelske soldater og andre venner har fått fengselsdom på 30 år. Men Muawya har bare grått en gang; den dagen Yassir Arafat døde.
- Den dagen følte jeg at det aldri kommer til å gå bra med Palestina. Det var utrolig trist. Vi har ingen som kan erstatte ham. Ikke nå, kanskje om ti år.
Den voksne mannen er tydelig beveget når han snakker om Arafat. Tidligere på dagen har han lagt ut bilder fra bryllupet sitt på facebook. Under et bilde av tre av hans beste venner har han skrevet: Han med gul skjorte døde som martyr, han med hvit skjorte er i fengsel og skal sitte 30 år, han til høyre har reist til Norge.

- Jeg har også lyst til å reise. De årene jeg studerte i Jordan står for meg som de lykkeligste i mitt liv. Jeg var fri. Jeg trengte ikke å vise papirene mine bare for å bevege meg mellom huset mitt og sentrum, sier tobarnsfaren.
Han tenker seg om en stund.
- Noen ganger har jeg ikke lyst til å reise i det hele tatt. Folk sa det ville være lurt å reise under Gaza-krigen, for da var verdens øyne rettet mot Palestina, men i den perioden følte jeg at jeg ikke kunne svikte landet mitt. Det er når ting er litt roligere jeg får lyst til å dra, sier han og drikker en slurk kruttsterk arabisk kaffe.

Så forteller han om mannen i den gule skjorta som ble skutt av israelske soldater i hjemmet sitt.
- Han var min beste venn, sier han og ser bort. Og jeg skjønner at det ikke er sant at han bare gråt den dagen Arafat døde.

En tidlig morgen på en landbrukskontrollpost

2009-04-18T01:50:00.000-07:00

Mer enn 85 prosent av muren rundt Vestbredden er bygget inne på de palestinske områdene. Jamal Karam bor på den ene siden av muren, men har åkeren sin på den andre.

Jamal Karam dyrker oliven, mandler og druer på den andre siden av muren.

Muren kommer i mange farger og fasonger. Den delen av muren som skiller Jamal Karam fra åkeren hans er et metallgjerde med piggtråd på toppen. Det betyr at han hver gang Jamal skal pløye, luke, høste eller gjøre noe som helst annet på jorda si, må han gå gjennom en kontrollpost bevoktet av bevæpnede Israelske soldater. Hver dag må han svare på de samme spørsmålene. Hver tredje måned må han søke om ny tillatelse. Kontrollposten er åpen en halvtime tre ganger om dagen.

Soldatene kommer for seint
Jeg møter han en nydelig lørdag morgen klokka kvart over seks. Kontrollposten skal åpne halv sju, men når klokka er kvart på sju har vi fremdeles ikke sett snurten av soldatene. Rundt 30 bønder venter på å starte arbeidsdagen. De som venter er blant de heldige som har fått tre måneders tillatelse til å slippe gjennom kontrollposten. Det er mange som har søkt, men som av en eller annen grunn har fått avslag til å arbeide på jordene sine. Hvis man ikke får tillatelse til å gå gjennom kontrollposten, kan man umulig dyrke jorda si. Hvis man ikke har dyrket jorda si på tre år, tilfaller den israelske myndigheter. På den måten mister Palestina stadig landområder, mens Israel får mer og mer jord.

Bøndene venter tålmodig
Endelig kommer tre soldater. Bare en av dem sjekker Id-kort og tillatelser, så det tar lang tid. Jamal og kameratene hans er vant til å vente. De virker ikke opprørte eller sinte. De har tent bål og skravler, det er blitt dagligdags å være avhengig av soldaters velvilje for å komme til sin egen åker.

Bøndene ser ut til å ha vendt seg til situasjonen. De tenner bål og skravler, mens de venter på soldatene.

Hver dag må de palestinske bøndene svare på de samme spørsmålene.

En av fremtidens olivenbønder. Hvis han får tillatelse da..

- Vil du være med inn på den andre siden av muren neste helg, spør Jamal.
- Da kan du se på oliven- og mandeltrærne mine og vi kan ha en liten picnic, smiler han.
- Gjerne det, sier jeg. Så tar 60 år gamle Jamal eselet sitt og går bort til de 19 år gamle soldatene med gevær og forsvinner bort i olivenlunden på den andre siden av piggtrådgjerdet.

The beauty of Palestine

2009-04-17T10:52:00.000-07:00

The most beautiful thing in Palestine is the people.

Jamal, for example, opened up his home for us the first time we met, and gave us tee, coffee and cakes.

These beautiful girls are all his daughters.

When you have had enough of concrete walls, fences with barbed wires, checkpoints and armed soldiers, it's nice to have a look at the flowers.

What does the donkey think about the occupation?

The strawberries smell and taste better than any strawberries I have ever tasted. Unfortunately, the Palestininans are not allowed to export any goods at all, which means it's hard to get the economy going. But the berries are still wonderful.

Påske i Jerusalem

2009-04-16T23:37:00.000-07:00

Det er ganske spesielt å feire påske i Jerusalem. Pilgrimmer fra hele verden kommer til byen for å gå i fotsporene til Jesus.

På palmesøndag gikk vi i et langt tog fra oljeberget og ned til kirken som er bygget der hvor Jesus ble korsfestet. Jeg og Johanna havnet midt i en lykkelig gladkristen gjeng fra Nigeria.

Hurra. Tenk at Jesus døde for oss, jubler disse nigerianske damene.

Hurra. Tenk at vi får oppleve dette, tenker jeg og Johanna.

Jødene feirer passover

Omtrent samtidig som de kristne feirer påske, feirer jødene passover. Passover varer i ni dager, og Jersualem er full av tilreisende og lokale jøder. Hva feirer de? Da Egypterne ikke ville slippe de jødiske slavene fri, bestemte Gud at han skulle påføre dem ti landeplager. Den siste av disse plagene var at alle førstefødte sønner skulle bli drept. De jødiske slavene hadde derimot fått beskjed om å male et kors av lammeblod over døra si. Når Gud så et hus med et blodkors over døra, hoppet han over (passed over) dette huset og lot den førstefødte sønnen leve. Man kan jo forstå at dette er en grunn til å feire for jødene, men jeg skjønner at ikke egypterne ser noen grunn til å feire.

Jødene ved klagemuren feirer alle guttebarna som overlevde den tiende landeplagen.

Men hva gjør muslimene?
Under jødiske hellidager er det svært stille rundt moskeene. Ingen palestinere fra Vestbredden slipper inn i Jerusalem i det hele tatt. Alle tillatelser til å reise inn i Israel er ugyldige i nesten to uker. Med så mange jøder samlet foran klagemuren på en gang, tar Israel ingen sjanser på å la "potensielle selvmordsbombere" slippe inn.

Ganske rart å ha en av verdens hellgiste moskeer nesten for seg selv.

Beautiful Palestine

2009-04-14T07:16:00.000-07:00

En fotballspiller på juniorlandslaget kommer for sent til skolen

2009-04-14T01:44:00.000-07:00

Når minibussen blir stoppet for tredje gang på vei fra Tulkarem til universitetet i Ramallah sukker Abdul Karim høyt og tydelig. Han rekker ikke første forelesning i dag heller.

- Det er umulig å vite når man må reise hjemmefra for å rekke noe. I dag har vi måttet vente på hver eneste kontrollpost, sier han. Han sukker når han fisker frem sitt palestinske Id-kortet fra pc-veska for tredje gang denne morgenen.
- De vil vel kanskje gå gjennom pc-veska også. De tror vel jeg har en bombe inni her, sier han, mens han himler med øynene.
Han er 19 år og studerer til å bli sivilingenør på universitetet i Ramallah.
- Hvor kommer du fra? spør han
- Norge, svarer jeg.
Han lyser opp.
- Jeg har vært der, stråler han.

Jeg lurer på om han tuller. Det er ikke så lett å forlate Palestina. En fyr vi møtte tidligere i uka sa at han hadde vært i både Jerusalem, Paris og New York, men senere i samtalen kom det frem at han hadde vært der på Google Earth. Men den unge stundenten har faktisk vært i Norge på ordentlig. Det viser seg at han spiller på Palestinas juniorlandslag i fotball, som hvert år blir invitert til Norway Cup.

- Men nå får jeg ikke trent lenger. Studiene krever så mye og med alle disse kontrollpostene er det umulig å reise frem og tilbake mellom Ramallah og Tulkarem for å trene, sier han.

Han ser ut av vinduet en stund før han konkluderer
- The girls in Norway are too beautiful. But the food is really not delicious.

Så forteller han at han kjenner taxisjåføren vår, at de kommer fra samme landsby.
- Landsbyen hvor israelske soldater okkuperte et hus i går? spør jeg.
- Ja. Huset til familien min er blitt okkupert fire ganger. I 2001 bodde soldatene der i 64 dager. Jeg var bare tolv år, og vi fikk ett kvarter på å komme oss ut av huset. Da vi kom tilbake etter to måneder var det ikke noe hus lenger, mer som en slagmark, forteller han.

Vi er endelig fremme ved universitetet og Abdul Karim hopper av.
- Ikke glem bombene dine, sier jeg og gir ham pc-veska.
- Nice to meet you, smiler han og legger i vei. Så rekker han hvertfall andre time.

En helt spesiell taxisjåfør

2009-04-14T01:39:00.000-07:00

Noen mennesker skjønner man at man kommer til å savne første gang man møter dem. Den faste taxisjåføren vår, Moawya, er en sånn person.

- Jeg har nyheter fra landsbyen min, sier Moawya en kveld han skal kjøre oss til en middag i en landsby tre kvarter unna Tulkarem. I motsetning til de fleste andre sjåfører, som foretrekker å sette passasjerene konstant i livsfare og som spiller arabisk musikk kjempehøyt i sprukne høytalere, kjører Moawya stille og rolig og spiller Brian Adams og Dido. Han tuller og tøyser og stiller opp når som helst, men i dag er han litt bekymret.

- Soldatene har vært i landsbyen vår hver natt den siste uka. For noen dager siden så sønnen min dem for første gang på vei til skolen. Han var veldig opprømt da han kom hjem. Soldatene har ikke vært i landsbyen vår på flere år.
- Han spurte om han kunne kaste stein på dem, men jeg sa han måtte vente noen år, smiler han.

Chris de Burgh synger ”Lady in red” og inne i bilen er det trygt og varmt.
- Soldatene satte opp et telt bak huset mitt. De kom seg inn i naboens hus, men dro igjen etter en stund. Etter bare noen timer var de tilbake. Da satte de opp ett telt og et stort israelsk flagg på takterassen. Ingen vet hvor lenge de har tenkt til å okkupere huset, vi vet ikke hva de vil, forteller Moawya. Han har studert business og har i likhet med rundt halvparten av alle palestinske menn sittet i fengsel for på en eller annen måte å ha gjort motstand mot okkupasjonen.

Han kjører inn til siden, ruller ned vinduet og svarer på spørsmål fra noen soldater som har vinket oss inn til siden av veien i nattemørket. Så byr han oss på kaker. Vi sier at vi har tenkt oss til Jenin en dag og lurer på hvor lang tid det tar å kjøre.
- Omtrent en halvtime, sier Moawya. Men etter å ha tenkt litt, ombestemmer han seg.
- Eller forresten. Det tar en halvtime når jeg kjører palestinske kunder. Sånn som jeg må kjøre med dere tar det nok en time, smiler han, før han setter oss av utenfor huset vårt og venter til vi er trygt innenfor den store porten. Så kjører han hjem til den seks år gamle sønnen som har sett soldater på skoleveien for første gang, og til landsbyen som etter mange års ro, igjen har fått gjester som selv ikke verdens mest gjestfrie palestinere har lyst til å invitere på kaffe.

Israelske fredsaktivister: Breaking the silence

2009-04-10T00:49:00.000-07:00

De fleste israelere har aldri vært i Palestina og vet ikke hva som foregår der. Mikael Manekin og Hanna Barat er blant de få som har sett konsekvensene av okkupasjonen og som gjør alt de kan for å opplyse sine landsmenn om virkeligheten.

- Palestina, hva skal du der å gjøre? Hvorfor oppsøker du frivillig områder fulle av steinkastende potensielle terrorister og selvmordsbombere? Hanna Barak(72) aner ikke hvor mange ganger hun har svart på spørsmål som disse. Som pensjonist kunne hun godt sittet trygt hjemme i huset sitt i Jerusalem og drukket myntete sammen med venninnene sine. Hun kunne vært bitter på palestinerne som drepte sønnen hennes eller kanskje tatt en badeferie med barnebarna i Tel Aviv. Istedet bruker hun dagene sine til å kjempe mot den israelske okkupasjonen. - De drepte sønnen min, men det betyr ikke at vi kan fortsette å behandle et helt folk som dyr. Vi må få slutt på denne galskapen, sier Hanna.

Hanna Barak er en av hundrevus av israelske bestemødre som kjemper for å få slutt på okkupasjonen

Hundrevis av tøffe bestemødre
Sammen med rundt 200 andre bestemødre driver Hanna organisasjonen Machsom Watch, en organisasjon som overvåker kontrollpostene som er satt opp ulike steder på Vestbredden.
Flere dager i uka i åtte år har hun stått opp klokka fire om morgenen, satt seg i bilen sin og kjørt til kontrollposten som leder inn til Jerusalem og som tusenvis av palestinere må gå gjennom hver dag for å komme på jobb, skole eller til lege.
- Jeg har sett mange forferdelig ting på kontrollpostene. Vold, maktmisbruk, soldater som behandler palestinere som om de ikke skulle være mennesker. Vi kan ikke ha disse kontrollpostene uten at noen overvåker hva som foregår der. Gamle israelske damer som oss kan selvsagt ikke rive ned kontrollpostene, mange ganger kan vi ikke gjøre noe som helst, men vi har kontakter i det israelske forsvaret og noen ganger kan vi hjelpe folk. Uansett, vi kommer ikke til å gi opp. Det er viktig å vise både palestinerne og soldatene at vi ikke aksepterer alt som skjer, sier den spinkle gamle damen.

En soldats bekjennelser
Mikael Manekin (30) tjenestegjorde fire år i det isrealske forsvaret. Han var på Vestbredden under den andre intifadaen og har sett og gjort ting han gjerne skulle ha hatt ugjort. Sammen med andre veteraner som har tjenestegjort på Vestbredden og på Gazastripen driver han organisasjonen ”Breaking the silence”. Organisasjonens mål er å fortelle om virkeligheten i det israelske militæret, en virkelighet israelske myndigheter helst ikke vil at folk skal vite noe om.
- Folk flest vet lite eller ingenting om det som foregår i de okkuperte områdene. De liker å tro at israelske soldater stort sett behandler palestinerne bra og at hvis vi ikke gjør det, så er det fordi de er terrorister. Unge gutter som skal i millitæret aner rett og slett ikke hva de går til, så vi prøver å forberede dem. Vi har samlet inn anonyme vitnesbyrd fra hundrevis av soldater som forteller hva de så og gjorde mens de tjenestegjorde i forsvaret, forteller Mikael. Han sier at når han forteller historier om hva han har gjort som soldat, håper alle at han prater om ”noen andre”.
- Poenget er at alle kan oppføre seg forferdelig gitt de rette omstendighetene. Den eneste måten å overleve som soldat på Vestbredden er å tenke at palestinerne ikke først og fremst er mennesker, men potensielle terrorister. Når du blir indoktrinert med dette menneskesynet kan hvem som helst oppføre seg på en måte de vil skamme seg over i ettertid, sier soldaten. For tiden arbeider organisasjonen hans med en rapport basert på vitnesbyrd fra krigen på Gaza.
- Vi har lest mange vitnesbyrd de siste årene, men dette er verre enn noe vi har sett tidligere. Det kommer nok til å bli mye oppstandelse når rapporten er ferdig.

Mikael Manekin er svært kritisk til sin egen og andre israelske soldaters oppførsel på Vestbredden og i Gaza

De elsker Israel, men ikke alt myndighetene gjør
Hanna og Mikael er begge israelere som elsker landet sitt. Men de er også eksempler på at å være israeler ikke betyr at man må akseptere alt staten Israel gjør. Hanna og Mikael kunne begge levd et komfortabelt liv i Israel uten tanke på hva som skjer i Palestina, men i motsetning til så mange andre, så klarer de ikke å tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer dem selv. Å møte mennesker som dem gir håp. Det er de som er de virkelige heltene. Det er sånne mennesker som burde fått fredsprisen.