Israelske fredsaktivister: Breaking the silence

De fleste israelere har aldri vært i Palestina og vet ikke hva som foregår der. Mikael Manekin og Hanna Barat er blant de få som har sett konsekvensene av okkupasjonen og som gjør alt de kan for å opplyse sine landsmenn om virkeligheten.

- Palestina, hva skal du der å gjøre? Hvorfor oppsøker du frivillig områder fulle av steinkastende potensielle terrorister og selvmordsbombere? Hanna Barak(72) aner ikke hvor mange ganger hun har svart på spørsmål som disse. Som pensjonist kunne hun godt sittet trygt hjemme i huset sitt i Jerusalem og drukket myntete sammen med venninnene sine. Hun kunne vært bitter på palestinerne som drepte sønnen hennes eller kanskje tatt en badeferie med barnebarna i Tel Aviv. Istedet bruker hun dagene sine til å kjempe mot den israelske okkupasjonen. - De drepte sønnen min, men det betyr ikke at vi kan fortsette å behandle et helt folk som dyr. Vi må få slutt på denne galskapen, sier Hanna.


Hanna Barak er en av hundrevus av israelske bestemødre som kjemper for å få slutt på okkupasjonen

Hundrevis av tøffe bestemødre
Sammen med rundt 200 andre bestemødre driver Hanna organisasjonen Machsom Watch, en organisasjon som overvåker kontrollpostene som er satt opp ulike steder på Vestbredden.
Flere dager i uka i åtte år har hun stått opp klokka fire om morgenen, satt seg i bilen sin og kjørt til kontrollposten som leder inn til Jerusalem og som tusenvis av palestinere må gå gjennom hver dag for å komme på jobb, skole eller til lege.
- Jeg har sett mange forferdelig ting på kontrollpostene. Vold, maktmisbruk, soldater som behandler palestinere som om de ikke skulle være mennesker. Vi kan ikke ha disse kontrollpostene uten at noen overvåker hva som foregår der. Gamle israelske damer som oss kan selvsagt ikke rive ned kontrollpostene, mange ganger kan vi ikke gjøre noe som helst, men vi har kontakter i det israelske forsvaret og noen ganger kan vi hjelpe folk. Uansett, vi kommer ikke til å gi opp. Det er viktig å vise både palestinerne og soldatene at vi ikke aksepterer alt som skjer, sier den spinkle gamle damen.

En soldats bekjennelser
Mikael Manekin (30) tjenestegjorde fire år i det isrealske forsvaret. Han var på Vestbredden under den andre intifadaen og har sett og gjort ting han gjerne skulle ha hatt ugjort. Sammen med andre veteraner som har tjenestegjort på Vestbredden og på Gazastripen driver han organisasjonen ”Breaking the silence”. Organisasjonens mål er å fortelle om virkeligheten i det israelske militæret, en virkelighet israelske myndigheter helst ikke vil at folk skal vite noe om.
- Folk flest vet lite eller ingenting om det som foregår i de okkuperte områdene. De liker å tro at israelske soldater stort sett behandler palestinerne bra og at hvis vi ikke gjør det, så er det fordi de er terrorister. Unge gutter som skal i millitæret aner rett og slett ikke hva de går til, så vi prøver å forberede dem. Vi har samlet inn anonyme vitnesbyrd fra hundrevis av soldater som forteller hva de så og gjorde mens de tjenestegjorde i forsvaret, forteller Mikael. Han sier at når han forteller historier om hva han har gjort som soldat, håper alle at han prater om ”noen andre”.
- Poenget er at alle kan oppføre seg forferdelig gitt de rette omstendighetene. Den eneste måten å overleve som soldat på Vestbredden er å tenke at palestinerne ikke først og fremst er mennesker, men potensielle terrorister. Når du blir indoktrinert med dette menneskesynet kan hvem som helst oppføre seg på en måte de vil skamme seg over i ettertid, sier soldaten. For tiden arbeider organisasjonen hans med en rapport basert på vitnesbyrd fra krigen på Gaza.
- Vi har lest mange vitnesbyrd de siste årene, men dette er verre enn noe vi har sett tidligere. Det kommer nok til å bli mye oppstandelse når rapporten er ferdig.


Mikael Manekin er svært kritisk til sin egen og andre israelske soldaters oppførsel på Vestbredden og i Gaza

De elsker Israel, men ikke alt myndighetene gjør
Hanna og Mikael er begge israelere som elsker landet sitt. Men de er også eksempler på at å være israeler ikke betyr at man må akseptere alt staten Israel gjør. Hanna og Mikael kunne begge levd et komfortabelt liv i Israel uten tanke på hva som skjer i Palestina, men i motsetning til så mange andre, så klarer de ikke å tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer dem selv. Å møte mennesker som dem gir håp. Det er de som er de virkelige heltene. Det er sånne mennesker som burde fått fredsprisen.