En helt spesiell taxisjåfør

Noen mennesker skjønner man at man kommer til å savne første gang man møter dem. Den faste taxisjåføren vår, Moawya, er en sånn person.

- Jeg har nyheter fra landsbyen min, sier Moawya en kveld han skal kjøre oss til en middag i en landsby tre kvarter unna Tulkarem. I motsetning til de fleste andre sjåfører, som foretrekker å sette passasjerene konstant i livsfare og som spiller arabisk musikk kjempehøyt i sprukne høytalere, kjører Moawya stille og rolig og spiller Brian Adams og Dido. Han tuller og tøyser og stiller opp når som helst, men i dag er han litt bekymret.

- Soldatene har vært i landsbyen vår hver natt den siste uka. For noen dager siden så sønnen min dem for første gang på vei til skolen. Han var veldig opprømt da han kom hjem. Soldatene har ikke vært i landsbyen vår på flere år.
- Han spurte om han kunne kaste stein på dem, men jeg sa han måtte vente noen år, smiler han.

Chris de Burgh synger ”Lady in red” og inne i bilen er det trygt og varmt.
- Soldatene satte opp et telt bak huset mitt. De kom seg inn i naboens hus, men dro igjen etter en stund. Etter bare noen timer var de tilbake. Da satte de opp ett telt og et stort israelsk flagg på takterassen. Ingen vet hvor lenge de har tenkt til å okkupere huset, vi vet ikke hva de vil, forteller Moawya. Han har studert business og har i likhet med rundt halvparten av alle palestinske menn sittet i fengsel for på en eller annen måte å ha gjort motstand mot okkupasjonen.

Han kjører inn til siden, ruller ned vinduet og svarer på spørsmål fra noen soldater som har vinket oss inn til siden av veien i nattemørket. Så byr han oss på kaker. Vi sier at vi har tenkt oss til Jenin en dag og lurer på hvor lang tid det tar å kjøre.
- Omtrent en halvtime, sier Moawya. Men etter å ha tenkt litt, ombestemmer han seg.
- Eller forresten. Det tar en halvtime når jeg kjører palestinske kunder. Sånn som jeg må kjøre med dere tar det nok en time, smiler han, før han setter oss av utenfor huset vårt og venter til vi er trygt innenfor den store porten. Så kjører han hjem til den seks år gamle sønnen som har sett soldater på skoleveien for første gang, og til landsbyen som etter mange års ro, igjen har fått gjester som selv ikke verdens mest gjestfrie palestinere har lyst til å invitere på kaffe.