Tårer for Yassir Arafat
Muawyas bestevenn er blitt skutt av israelske soldater og andre venner har fått fengselsdom på 30 år. Men Muawya har bare grått en gang; den dagen Yassir Arafat døde.
- Den dagen følte jeg at det aldri kommer til å gå bra med Palestina. Det var utrolig trist. Vi har ingen som kan erstatte ham. Ikke nå, kanskje om ti år.
Den voksne mannen er tydelig beveget når han snakker om Arafat. Tidligere på dagen har han lagt ut bilder fra bryllupet sitt på facebook. Under et bilde av tre av hans beste venner har han skrevet: Han med gul skjorte døde som martyr, han med hvit skjorte er i fengsel og skal sitte 30 år, han til høyre har reist til Norge.
- Jeg har også lyst til å reise. De årene jeg studerte i Jordan står for meg som de lykkeligste i mitt liv. Jeg var fri. Jeg trengte ikke å vise papirene mine bare for å bevege meg mellom huset mitt og sentrum, sier tobarnsfaren.
Han tenker seg om en stund.
- Noen ganger har jeg ikke lyst til å reise i det hele tatt. Folk sa det ville være lurt å reise under Gaza-krigen, for da var verdens øyne rettet mot Palestina, men i den perioden følte jeg at jeg ikke kunne svikte landet mitt. Det er når ting er litt roligere jeg får lyst til å dra, sier han og drikker en slurk kruttsterk arabisk kaffe.
Så forteller han om mannen i den gule skjorta som ble skutt av israelske soldater i hjemmet sitt.
- Han var min beste venn, sier han og ser bort. Og jeg skjønner at det ikke er sant at han bare gråt den dagen Arafat døde.
- Den dagen følte jeg at det aldri kommer til å gå bra med Palestina. Det var utrolig trist. Vi har ingen som kan erstatte ham. Ikke nå, kanskje om ti år.
Den voksne mannen er tydelig beveget når han snakker om Arafat. Tidligere på dagen har han lagt ut bilder fra bryllupet sitt på facebook. Under et bilde av tre av hans beste venner har han skrevet: Han med gul skjorte døde som martyr, han med hvit skjorte er i fengsel og skal sitte 30 år, han til høyre har reist til Norge.
- Jeg har også lyst til å reise. De årene jeg studerte i Jordan står for meg som de lykkeligste i mitt liv. Jeg var fri. Jeg trengte ikke å vise papirene mine bare for å bevege meg mellom huset mitt og sentrum, sier tobarnsfaren.
Han tenker seg om en stund.
- Noen ganger har jeg ikke lyst til å reise i det hele tatt. Folk sa det ville være lurt å reise under Gaza-krigen, for da var verdens øyne rettet mot Palestina, men i den perioden følte jeg at jeg ikke kunne svikte landet mitt. Det er når ting er litt roligere jeg får lyst til å dra, sier han og drikker en slurk kruttsterk arabisk kaffe.
Så forteller han om mannen i den gule skjorta som ble skutt av israelske soldater i hjemmet sitt.
- Han var min beste venn, sier han og ser bort. Og jeg skjønner at det ikke er sant at han bare gråt den dagen Arafat døde.
0 Kommentarer:
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden