En palestinsk landsby på den israelske siden av muren

Welcome to the Israel, sier soldaten med maskingevær når vi kommer til kontrollposten som leder inn til landsbyen Djbara.

Vi er slett ikke i Israel for muren er satt opp langt fra grensa, men det israelske flagget som vaier i vinden og soldaten som ønsker oss velkommen til Israel ser absolutt ut til å være av den oppfatning at alt på andre siden av muren er Israel. Han og tre andre soldater har fått den totalt meningsløse oppgaven å stå på kontrollposten som skiller Djbare fra resten av Vestbredden. Soldatene sjekker passene våre og lar oss slippe inn. Hadde vi vært palestinere hadde vi ikke fått slippe inn. De eneste som kan komme inn og ut av landsbyen er de som har bevis på at de bor der. Besøk er ikke tillatt. Og selv om landsbyen befinner seg i det soldatene kaller Israel, har ikke landsbybeboerne lov til å reise rundt i Israel. De må holde seg innenfor landsbyen sin. Blir de sett av soldater eller politi utenfor landsbyen, blir de arrestert og puttet i et israelsk fengsel.

Djbare er en søvnig landsby. Kafeen er stengt, men utenfor en liten butikk møter vi en mann i femtiårene. Han er frustrert.
- Så dere sønnen min da dere kom? Han har stått på kontrollposten i en time nå, men soldatene lar ham ikke slippe ut. De har kommandert han til å gå ut av bilen, gå hit, gå dit. Jeg kjørte nettopp forbi på vei inn, men ville ikke stoppe for å gjøre situasjonen enda vanskeligere for ham. Jeg hater å se at de leker med oss på den måten. Dette er som et fengsel, men vi har iallefall tillatelse til å reise inn og ut, det er ikke noe å lure på, sier han fortvilet.

Butikkeieren er lei av at soldatene "leker" med sønnen hans

Kaféen er stengt

Vi går tilbake til kontrollposten for å se om sønnen hans står der fremdeles, men det ser ut til at han endelig har fått dra. Vi spør soldatene hva som var problemet.
- We have dealt with it. Vi måtte bare sjekke han ut litt i forhold til sikkerhet. You guys shouldn’t worry about it. Hvis han ikke har noe ulovlig i bilen når han kommer tilbake, slipper han inn uten problemer, smiler 19-åringen med amerikansk aksent.

Landsbyen har store økonomiske problemer fordi den verken er en del av israel eller Vestbredden. Vi kjøper en kilo løk og en blomkål for å støtte grønnsakshandleren, men uansett hvor mye vi prøver, får vi ikke lov til å betale.
- Ahlan Wa-Sahlan, sier han og smiler. Det betyr velkommen eller bokstavelig talt ”Du er kommet hjem. Ikke noe vondt vil skje deg her”. Vi takker for grønnsakene og lurer på hvor mye som skal til for å knekke den palestinske gjestfriheten.

Muawya venter på oss ved kontrollposten når vi kommer ut igjen. Vi stopper og ser på hundrevis av stork som lager fine formasjoner på himmelen. Muawya ser opp på den blå himmelen.
- De skal tilbake til Europa. Uten en eneste kontrollpost. Skulle ønske det var meg, sier han.

Fine blomster, stygg piggtråd