På besøk hos gjeterfamilier i Hebron hills

Nassir har bodd i telt hele sitt liv. Hadde det ikke vært for israelske bosettere som nærmeste nabo hadde igrunn livet vært greit, synes han.



Ikke så langt fra Hebron i et tørt og goldt landskap ligger et lite sted som heter Susiya. Ser man det for første gang, ser du ut som en ganske midlertidig speiderleir, men her har folk bodd i generasjoner.



Bestefaren, sjefen i leiren, har stadig fått flere barnebarn og nå teller landsbyen rundt 15 telt.



I et av teltene bor Nasser. Han har en sønn på 17 måneder, Ahmad, og en datter som ble født for ti dager siden.

Sammen med sin 18 år gamle kone oppdrar han de to barna sine.



Alle i Susiya er gjetere. Fra sauen får de kjøtt, melk, ost, ull og skinn. Når vi kommer på besøk får vi både frokost, lunsj og middag, også middag en gang til. Ingen gjester skal sulte i Susiya.



Hebron er et av de helligste områdene i Palestina, både for jøder og muslimer. Årsaken er at både Abraham, Sara, Isak, Rebecca og Jacob angivelig skal være begravet der. Bosetterne i Hebron har som mål å gjøre Hebron til et jødisk område med færrest mulig palestinere. De har blant annet okkupert deler av moskeen hvor Abraham er begravet og gjort den om til en synagoge. I 1994, under Ramadan, kom en israelsk bosetter seg inn i moskeen under fredagsbønnen og drepte 29 menn og såret 200. Det er utrolig spent stemning i byen. Internasjonale observatører må følge barna til skolen for å forhindre at ikke bosetterne trakasserer dem. Bosetterne nøyer seg ikke med å kjempe om byen, de vil ha områdene rundt også. Bare noen steinkast unna Nasser og hans familie er en israelsk bosetting. Kommer sauene for nære, tar det ikke lang tid før en soldat eller en bosetter dukker opp og disse møtene pleier ikke være av den vennlige typen. Nasser bygger et hus nede i en landsby i nærheten, men vet ikke når eller om han kommer til å flytte dit permanent.



Den dagen vi besøker Susiya er den store sauevaskedagen. Sauene vaskes en dag i året, rett før de skal klippes, og hele slekta er i arbeid.



Når sauene er vasket, melker Nassers niese dem.

Og når sola går ned over teltene, er alle slitne.

De yngste gjeterne sovner lenge før de voksne har fullført kveldens siste kopp med altfor søt te.
Hva de drømmer er umulig å vite, men enn så lenge er forhåpentligvis tryggheten skapt av mamma og pappa sterkere enn frykten for hva bosetterne vil finne på i morgen.

Fine folk i Tulkarem

Drømmen om havet

Tulkarem ligger mindre enn 20 kilometer fra kysten. Men barna som vokser opp i Tulkarem i dag, har bare sett havet på tv.

For mellom Tulkarem og havet ligger muren. Muren kan bare krysses hvis man har en alvorlig sykdom og må på sykehus, eller hvis man har arbeidstillatelse utstedt av en israelsk arbeidsgiver. Det er ingen ting som heter "tillatelse for å pleie vennskap og famile", og ingenting som heter badetillatelse.

- Sønnene mine spør meg når vi kan dra til havet. I fjor sommer sa jeg at vi kanskje kan dra til sommeren, denne sommeren sier jeg at vi kan dra når jeg får mer penger. Jeg har ikke fortalt dem at vi ikke kan dra dit fordi israelerne mener vi er en fare for rikets sikkerhet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle dem det, sier Muawya. Han husker selv hvor høyt han verdsatte barndommens fredag, da han og faren pakket fiskestang og picnickurv og dro til kysten.

Muawya skulle ønske han kunne ta med sønnene sine på fisketur

Hvis det er klart vær, kan Abdul Karim Sadi se havet fra hustaket sitt. Barna hans fikk kjenne havet for første gang i fjor sommer. Abdul Karim jobber i en israelsk fredsorganisasjon, som i fjor organiserte en fredagsutflukt for alle de ansatte og deres familier. De fleste i organisasjonen er israelere bosatt i Jerusalem, men organisasjonen hadde klart å skaffe til veie en endags spesialtillatelse for de palestinske ansatte og deres familier, slik at også disse kunne få være med.

- Det var fantastisk for meg som far å se hvor glade barna mine var den dagen. Men det var vondt å vite at jeg ikke vet når eller om jeg kan ta dem med dit igjen, forteller menneskerettighetsforkjemperen

Abdul Karim Sadis sønner så havet for første gang i fjor.

- Da jeg så sønnene mine leke fredfullt med mine israelske kollegers barn, fikk jeg en liten følelse av håp. Men det var trist å tenke på at dette var første gang i hans åtte årige liv at sønnen min så en israeler som ikke var soldat.


For noen uker siden gikk jeg langs stranda i Tel Aviv. Jeg og min svenske kollega kunne gå barbeint med sand mellom tærne og høre bølgene slå mot stranden. Jeg stoppet og plukket noen skjell som jeg tenkte å gi til vennene mine i Tulkarem for å vise at jeg hadde tenkt på dem da jeg var borte. Foreløpig ligger skjellene i sekken. Jeg vet ikke om de vil bli glade for at jeg tenkte på dem eller om det blir som å strø salt i sorgen deres.

En bombe i hjertet

- Jeg har en bombe, men den er i hjertet mitt, sier Samar etter at vi har blitt avvist på en kontrollpost fordi hun er palestinsk.

Samar er et av de mange menneskene som gjør at Palestina er et land jeg helt sikkert kommer tilbake til. Hun åpner hjemmet sitt og hjertet sitt. Hun er en av de mange kloke, snille, gjestfrie menneskene som bare ønsker å leve et vanlig liv.

Samar jobber i en bistandsorganisasjon som hjelper mennesker som har fått livet sitt ødelagt på grunn av muren. Hver dag møter hun mennesker som har mistet håpet. Hver dag når hun våkner håper hun at verden skal se annerledes ut. Hver dag blir hun skuffet.

- Jeg ønsker meg to ting. Fred og et barn, sier den unge kvinnen.

- Jeg møtte en gutt på universitetet. Vi var forelsket i ni år og jeg trodde han var annerledes, men etter at vi forlovet oss viste det seg at han var konservativ. Han tvang meg til å bruke hijab og ville bestemme over meg. I valget mellom kjærligheten og friheten til å kjempe for det jeg tror på, valgte jeg friheten, sier Samar.

Noen ganger angrer hun. På hennes alder er man forventet å være gift og ha barn. Hun bor i samme hus som to av brødrene sine og deres familier. Når svigerinnene diskuterer gardiner og amming og hva de skal ha på seg i det neste bryllupet føler hun at hun ikke har noe å bidra med. Hvorfor er du ikke gift? Hvorfor har du ikke barn? Muren er kanskje som et barn for deg, sier folk. Da blir Samar lei seg.

- Jeg arbeider kanskje like mye med muren som andre arbeider med barna sine, men muren er det styggeste jeg vet. Jeg vet hvordan det ødelegger livet til palestinerne. Et barn er noe man er glad i og ønsker skal være der for alltid. Jeg hater muren og vil egentlig bare ødelegge den. Jeg skjønner at de sier det for å være morsomme, men jeg synes ikke det er morsomt i det hele tatt, sier Samar.

Hun drømmer bare om et vanlig liv

En gang var hun i Norge. Hun holdt foredrag på Sosialistisk ungdoms sommerleir. Når hun snakker om denne turen lyser hun opp. Hun synes det var fantastisk å få reise. Da mannen vedsiden av henne på flyet fikk vite at hun aldri hadde fløyet før, spurte han om hun var redd.

- Jeg har venner som er blitt drept. Jeg er født og oppvokst under okkupasjon. Jeg er blitt vekket om natten av soldater og tanks i gatene. Halvparten av alle mennene jeg kjenner har sittet i fengsel. Nei, jeg er ikke redd for å fly, svarte hun.

Da hun kom hjem fra Norge var hun spent på å fortelle hvordan hun hadde hatt det. Hun tenkte folk ville spørre hvordan foredraget hadde gått og om hun hadde fått sagt det hun ville.


- Det de lurte på var om jeg hadde tatt av meg hijaben.

Samar elsker Palestina og hun er en brennende sjel. Selv under oppholdet i Norge lengtet hun etter å se flagget sitt. Da israel feiret 61 år som selvstendig nasjon forrige uke og Samar så fyrverkeri på den andre siden av muren, la hun seg i senga og gråt. Gråt gjorde hun også da hun kjørte mellom to palestinske byer dagen etter, og det hang israelske flagg langs alle veiene.

- De feirer staten Israel, men for oss er det som har skjedd en tragedie. Jeg kan ikke forklare hvor utrolig trist jeg er over den smerten Israel påfører folket mitt, sier hun.

Og jeg ønsker seg inderlig at bomben i hjertet hennes en dag skal forsvinne. Ikke fordi hun har gitt opp kampen eller fordi hun har blitt opptatt av gardiner og klær, men fordi det faktisk er blitt fred i vakre, vennlige Palestina.


Samar vet hvor mange liv muren har ødelagt.

Ødelagte poteter

Om noen uker skulle Jalal høste potetene sine, men på søndag valgte noen soldater å kjøre over åkeren hans med jeepen sin.


Jalal skulle så gjerne ønske at soldatene kunne la ham være i fred.

Når vi møter Jalal klokka seks om morgenen dagen etter er han sint, skuffet og lei seg.
- Jeg skjønner bare ikke hvorfor de gjør sånne ting, sier han.

Så forteller han at vanningsanlegget hans også ble ødelagt av kjøretøyet.
- Jeg må få reparert det, men først må jeg søke om tillatelse for vanningsteknikeren, slik at han kan få lov til å passere kontrollposten og det kan jo ta sin tid, sukker han.

Han dokumenterer hver gang de israelske soldatene gjør overgrep, men det er lite han kan gjøre. Hver tredje måned må han søke israelske myndigheter om tillatelse til å gå til sin egen åker,. I landsbyen Qaffin har 1000 bønder søkt om tillatelse til å gå gjennom landbrukskontrollposten. Bare 300 har fått tillatelse. Slik kan Israel forhindre at folk gjør opprør. Jalal vet godt at hvis han lager for mye trøbbel, er han kanskje blant de mange som ikke får tillatelse til å gå gjennom kontrollposten neste gang. Kommer han ikke gjennom får han ikke dyrket jorda si. Hva i all verden skal han leve av da?


Hver eneste morgen må bøndene i Attil sjekkes av israelske soldater. Det tar omkring en time å sjekke de rundt 40 bøndene som vil gå gjennom.

En israelsk taxisjåførs historie

- Når man har vært i begravelsen til en ung vakker kvinne som ble sprengt istykker på en buss blir man ganske redd for å ta buss, sier taxisjåføren som kjører oss til Dødehavet.

- Hun var bare 27 år. Nygift og på vei til jobben. Så ble hun sprengt i fillebiter. Det eneste de kunne begrave var tre fingre, resten var sprengt i stykker, forteller den hyggelige mannen. Vi er på vei til Dødehavet og sjåføren er glad for at vi ikke rakk siste bussen. Busser er ikke israelernes favoritttransportmiddel. Alle kjenner en som kjenner en som kjenner en som er blitt utsatt for et selvmordsangrep.

Vi kommer til en kontrollpost. Det er lange køer, men vår mann kjører bare forbi hele køen.
- Kan vi bare kjøre forbi? spør vi litt naivt.
- Ja, den køen er bare for de arabiske israelerne. Soldatene må sjekke at de ikke har bomber eller våpen i bilen, sier mannen.

Så sier han at vi bør dra en tur til Jericho. Visstnok verdens eldste by. Han har ikke vært der selv på mange år.
- Er du gal. De hadde skutt meg i hodet straks de så de israelske skiltene på bilen min, sier den 60 år gamle mannen.

Han sier at han synes det anspente forholdet mellom de to landene er trist og at han mislikte å være soldat.

- En gang jeg stod på en kontrollpost hadde vi fått beskjed om ikke å slippe gjennom en eneste palestiner. Utpå kvelden kom en gravid kvinne. Vannet hadde gått og jeg skjønte at hun måtte på sykehus så fort som mulig. Jeg ringte kommandanten og forklarte situasjonen, men han sa at vi ikke kunne slippe gjennom noen uansett. Likevel kunne jeg ikke gjøre annet enn å la henne gå gjennom. Jeg hadde ikke vært menneske om jeg ikke gjorde det, og jeg ville gjort det samme i dag, selv om det dessverre har vært episoder der gravide kvinner har sprengt seg selv i lufta, sier mannen, før han slipper oss av og vi kan se vannet.

Nede ved vannet er det fullt av israelere og turister. De har tatt med seg picnickurv, solkrem og en god bok. Hadde det ikke vært for at noen også har tatt med seg geværet sitt, kunne man kanskje fortrengt at man var i et okkupert område en stakket stund.

Det er deilig å bade. Det er fint å sitte i en solstol i bikini og lese en bok og det er morsomt at vannet er så salt at man blir liggende å flyte i overflaten. Jeg er på ferie og jeg prøver å ikke tenke på triste ting. Men det er umulig å ikke tenke på alle de palestinske barna fra Vestbredden som drømmer om å bade, men som ikke er her fordi foreldrene deres vet at de hadde måttet snu ved kontrollposten.


Kan det være nødvendig å ha med seg gevær på stranda?