En israelsk taxisjåførs historie

- Når man har vært i begravelsen til en ung vakker kvinne som ble sprengt istykker på en buss blir man ganske redd for å ta buss, sier taxisjåføren som kjører oss til Dødehavet.

- Hun var bare 27 år. Nygift og på vei til jobben. Så ble hun sprengt i fillebiter. Det eneste de kunne begrave var tre fingre, resten var sprengt i stykker, forteller den hyggelige mannen. Vi er på vei til Dødehavet og sjåføren er glad for at vi ikke rakk siste bussen. Busser er ikke israelernes favoritttransportmiddel. Alle kjenner en som kjenner en som kjenner en som er blitt utsatt for et selvmordsangrep.

Vi kommer til en kontrollpost. Det er lange køer, men vår mann kjører bare forbi hele køen.
- Kan vi bare kjøre forbi? spør vi litt naivt.
- Ja, den køen er bare for de arabiske israelerne. Soldatene må sjekke at de ikke har bomber eller våpen i bilen, sier mannen.

Så sier han at vi bør dra en tur til Jericho. Visstnok verdens eldste by. Han har ikke vært der selv på mange år.
- Er du gal. De hadde skutt meg i hodet straks de så de israelske skiltene på bilen min, sier den 60 år gamle mannen.

Han sier at han synes det anspente forholdet mellom de to landene er trist og at han mislikte å være soldat.

- En gang jeg stod på en kontrollpost hadde vi fått beskjed om ikke å slippe gjennom en eneste palestiner. Utpå kvelden kom en gravid kvinne. Vannet hadde gått og jeg skjønte at hun måtte på sykehus så fort som mulig. Jeg ringte kommandanten og forklarte situasjonen, men han sa at vi ikke kunne slippe gjennom noen uansett. Likevel kunne jeg ikke gjøre annet enn å la henne gå gjennom. Jeg hadde ikke vært menneske om jeg ikke gjorde det, og jeg ville gjort det samme i dag, selv om det dessverre har vært episoder der gravide kvinner har sprengt seg selv i lufta, sier mannen, før han slipper oss av og vi kan se vannet.

Nede ved vannet er det fullt av israelere og turister. De har tatt med seg picnickurv, solkrem og en god bok. Hadde det ikke vært for at noen også har tatt med seg geværet sitt, kunne man kanskje fortrengt at man var i et okkupert område en stakket stund.

Det er deilig å bade. Det er fint å sitte i en solstol i bikini og lese en bok og det er morsomt at vannet er så salt at man blir liggende å flyte i overflaten. Jeg er på ferie og jeg prøver å ikke tenke på triste ting. Men det er umulig å ikke tenke på alle de palestinske barna fra Vestbredden som drømmer om å bade, men som ikke er her fordi foreldrene deres vet at de hadde måttet snu ved kontrollposten.


Kan det være nødvendig å ha med seg gevær på stranda?