torsdag 7. mai 2009

En bombe i hjertet

- Jeg har en bombe, men den er i hjertet mitt, sier Samar etter at vi har blitt avvist på en kontrollpost fordi hun er palestinsk.

Samar er et av de mange menneskene som gjør at Palestina er et land jeg helt sikkert kommer tilbake til. Hun åpner hjemmet sitt og hjertet sitt. Hun er en av de mange kloke, snille, gjestfrie menneskene som bare ønsker å leve et vanlig liv.

Samar jobber i en bistandsorganisasjon som hjelper mennesker som har fått livet sitt ødelagt på grunn av muren. Hver dag møter hun mennesker som har mistet håpet. Hver dag når hun våkner håper hun at verden skal se annerledes ut. Hver dag blir hun skuffet.

- Jeg ønsker meg to ting. Fred og et barn, sier den unge kvinnen.

- Jeg møtte en gutt på universitetet. Vi var forelsket i ni år og jeg trodde han var annerledes, men etter at vi forlovet oss viste det seg at han var konservativ. Han tvang meg til å bruke hijab og ville bestemme over meg. I valget mellom kjærligheten og friheten til å kjempe for det jeg tror på, valgte jeg friheten, sier Samar.

Noen ganger angrer hun. På hennes alder er man forventet å være gift og ha barn. Hun bor i samme hus som to av brødrene sine og deres familier. Når svigerinnene diskuterer gardiner og amming og hva de skal ha på seg i det neste bryllupet føler hun at hun ikke har noe å bidra med. Hvorfor er du ikke gift? Hvorfor har du ikke barn? Muren er kanskje som et barn for deg, sier folk. Da blir Samar lei seg.

- Jeg arbeider kanskje like mye med muren som andre arbeider med barna sine, men muren er det styggeste jeg vet. Jeg vet hvordan det ødelegger livet til palestinerne. Et barn er noe man er glad i og ønsker skal være der for alltid. Jeg hater muren og vil egentlig bare ødelegge den. Jeg skjønner at de sier det for å være morsomme, men jeg synes ikke det er morsomt i det hele tatt, sier Samar.

Hun drømmer bare om et vanlig liv

En gang var hun i Norge. Hun holdt foredrag på Sosialistisk ungdoms sommerleir. Når hun snakker om denne turen lyser hun opp. Hun synes det var fantastisk å få reise. Da mannen vedsiden av henne på flyet fikk vite at hun aldri hadde fløyet før, spurte han om hun var redd.

- Jeg har venner som er blitt drept. Jeg er født og oppvokst under okkupasjon. Jeg er blitt vekket om natten av soldater og tanks i gatene. Halvparten av alle mennene jeg kjenner har sittet i fengsel. Nei, jeg er ikke redd for å fly, svarte hun.

Da hun kom hjem fra Norge var hun spent på å fortelle hvordan hun hadde hatt det. Hun tenkte folk ville spørre hvordan foredraget hadde gått og om hun hadde fått sagt det hun ville.


- Det de lurte på var om jeg hadde tatt av meg hijaben.

Samar elsker Palestina og hun er en brennende sjel. Selv under oppholdet i Norge lengtet hun etter å se flagget sitt. Da israel feiret 61 år som selvstendig nasjon forrige uke og Samar så fyrverkeri på den andre siden av muren, la hun seg i senga og gråt. Gråt gjorde hun også da hun kjørte mellom to palestinske byer dagen etter, og det hang israelske flagg langs alle veiene.

- De feirer staten Israel, men for oss er det som har skjedd en tragedie. Jeg kan ikke forklare hvor utrolig trist jeg er over den smerten Israel påfører folket mitt, sier hun.

Og jeg ønsker seg inderlig at bomben i hjertet hennes en dag skal forsvinne. Ikke fordi hun har gitt opp kampen eller fordi hun har blitt opptatt av gardiner og klær, men fordi det faktisk er blitt fred i vakre, vennlige Palestina.


Samar vet hvor mange liv muren har ødelagt.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Start