fredag 8. mai 2009

Drømmen om havet

Tulkarem ligger mindre enn 20 kilometer fra kysten. Men barna som vokser opp i Tulkarem i dag, har bare sett havet på tv.

For mellom Tulkarem og havet ligger muren. Muren kan bare krysses hvis man har en alvorlig sykdom og må på sykehus, eller hvis man har arbeidstillatelse utstedt av en israelsk arbeidsgiver. Det er ingen ting som heter "tillatelse for å pleie vennskap og famile", og ingenting som heter badetillatelse.

- Sønnene mine spør meg når vi kan dra til havet. I fjor sommer sa jeg at vi kanskje kan dra til sommeren, denne sommeren sier jeg at vi kan dra når jeg får mer penger. Jeg har ikke fortalt dem at vi ikke kan dra dit fordi israelerne mener vi er en fare for rikets sikkerhet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle dem det, sier Muawya. Han husker selv hvor høyt han verdsatte barndommens fredag, da han og faren pakket fiskestang og picnickurv og dro til kysten.



Muawya skulle ønske han kunne ta med sønnene sine på fisketur

Hvis det er klart vær, kan Abdul Karim Sadi se havet fra hustaket sitt. Barna hans fikk kjenne havet for første gang i fjor sommer. Abdul Karim jobber i en israelsk fredsorganisasjon, som i fjor organiserte en fredagsutflukt for alle de ansatte og deres familier. De fleste i organisasjonen er israelere bosatt i Jerusalem, men organisasjonen hadde klart å skaffe til veie en endags spesialtillatelse for de palestinske ansatte og deres familier, slik at også disse kunne få være med.

- Det var fantastisk for meg som far å se hvor glade barna mine var den dagen. Men det var vondt å vite at jeg ikke vet når eller om jeg kan ta dem med dit igjen, forteller menneskerettighetsforkjemperen


Abdul Karim Sadis sønner så havet for første gang i fjor.

- Da jeg så sønnene mine leke fredfullt med mine israelske kollegers barn, fikk jeg en liten følelse av håp. Men det var trist å tenke på at dette var første gang i hans åtte årige liv at sønnen min så en israeler som ikke var soldat.


For noen uker siden gikk jeg langs stranda i Tel Aviv. Jeg og min svenske kollega kunne gå barbeint med sand mellom tærne og høre bølgene slå mot stranden. Jeg stoppet og plukket noen skjell som jeg tenkte å gi til vennene mine i Tulkarem for å vise at jeg hadde tenkt på dem da jeg var borte. Foreløpig ligger skjellene i sekken. Jeg vet ikke om de vil bli glade for at jeg tenkte på dem eller om det blir som å strø salt i sorgen deres.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Start