"Holocaust er over, vi må reise oss fra asken"

Tittelen er hentet fra en bok skrevet av den jødiske forfatteren og politikeren Avraham Burg. Det er svært forskjellige meninger blant jøder om hva man kan lære av Holocaust-historien.

Etter å ha gått tolv år på norsk skole føler jeg at jeg vet ganske mye om Holocaust. Jeg gråt da jeg leste Anne Franks dagbok og jeg gråt da jeg så Schindlers liste. Jeg har vært på Grini, jeg har besøkt det jødiske museet i Berlin og i fjor sommer var jeg i konsentrasjonsleiren Dachau i nærheten av Munchen. Jødeutryddelsen har alltid stått for meg som et eksempel på hvor grusomme mennesker kan være mot hverandre, og jeg må si at jeg gruet meg litt til å skulle være med på en guidet tur i Jerusalems Holocaust-museum.


I et rom presenteres et utvalg av ofrene for Holocaust. Unge og gamle, kvinner og menn.

Et arkitektonisk mesterverk
Museet er veldig vakkert og det er imponerende hvor mange bilder og historier de har klart å samle sammen. Utstillingen starter med melllomkrigstiden og avslutter med opprettelsen av den jødiske staten i 1948. Selve bygningen er laget på en slik måte at den blir smalere og smalere og at man går lenger og lenger ned under jorda etterhvert som jødeforfølgelsen blir værre. På slutten går man derimot opp igjen, og ender opp på en slags balkong med fantastisk utsikt over Jerusalem-fremtidens og håpets by for jødene.



Mot slutten av utstillingen åpner bygningen seg opp mot Jerusalem.


Never again
Da vi var ferdig med utstillingen virket vår jødiske guide Tamar Avraham utslitt. Hun fortalte at selv om hun har gått gjennom utstillingen utallige ganger gjør den fremdeles dypt inntrykk på henne. Hun ønsker så inderlig at det hun har fortalt skal få publikum til å forstå at dette aldri må skje igjen.
- Men noen ganger blir jeg trist. Jeg har flere ganger vist soldater rundt her, og når de er ferdige med utstillingen er de mer kampklare enn noen gang. De tenker "never again", men så legger de til de to ordene " to us". Istedet for å tenke at ingen mennesker skal måtte utsettes for noe slikt igjen, tolker de historien som at jødene aldri må utsettes for noe slikt igjen. De bruker dermed historien som et argument for at Israel må forsvare seg og angripe enda sterkere, istedet for å bruke historien som argument for at vi må bygge fred, forteller Tamar.

- For viktig til å overlate til andre
Mange er enig med Tamar om at Holocaust-historiene bør brukes til å bygge fred og menneskeverd. Ruth Heller, menneskerettighetsforkjemper i den israelske organisasjonen New Profile, nektet å la sin sønn være med på klassetur til konsentrasjonsleirene i Polen.
- Holocaust er en ekstremt viktig og identitetsbyggende del av vår jødiske kultur. Det er så viktig at jeg ikke tok sjansen på at noen andre skulle fortelle min sønn denne historien. Jeg ville ikke at barnet mitt skulle få høre den offisielle israelske versjonen, for deretter å komme hjem med følelsen av at "alle hater oss". Jeg vil fortelle ham historien selv, slik at han forhåpentligvis kan bruke det grusomme som skjedde på en konstruktiv og ikke destruktiv måte, sier moren.


Vil fjerne sin bestefars navn
Det er umulig for meg, som ikke er jøde selv, å kreve at jødene må reise seg fra asken og slutte å bruke Holocaust som forklaring eller unnskyldning for hvordan Israel oppfører seg. Jeg har ikke vært i deres sko, jeg vet ikke hvordan det er å føle seg undertrykt. Men det gjør utrolig sterkt inntrykk på meg når jøder selv sier det er tid for å gå videre og ikke trekke frem Holocaust i enhver sammenheng. Den franske jøden og forfatteren Jean-Moise Braitberg skrev følgende brev til Israels president etter Gaza-krigen.


" Herr President i den israelske staten, jeg skriver til deg for at du skal ta kontakt med de rette myndigheter og sørge for å få fjernet fra Yad Vashem, minnesmerket i Jerusalem dedisert til minne om de jødiske ofrene for nazismen, navnet til min bestefar, Moshe Braitberg, som ble gasset i hjel i Treblinka i 1943, samt navnet til alle andre medlemmer av min familie som døde under deportering til ulike konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Jeg ber om at du respekterer min førespørsel, Mr. Chairman, fordi det som skjedde i Gaza, og mer generelt, urettferdigheten det palestinske folket har måttet leve med i seksti år, diskvalifiserer Israel fra å stå i sentrum for minnene om grusomhetene begått mot jødene og dermed mot hele menneskeheten"

På de militære har jeg flere ganger møtt den israelske kvinnen Hannah Aviran. Foreldrene hennes overlevde Auswitch og flyttet til Israel. Da Hanna var ung var hun i militæret som alle andre israelske kvinner. Nå arbeider hun for å hjelpe unge israelere som ikke ønsker å være en del av Israels forsvar, til å finne alternative løsninger. I sju år, flere dager i uka, har Hannah i tillegg stått på militære kontrollposter for å demonstrere mot sitt eget lands okkupasjon av Palestina.
- Har man blitt utsatt for noe grusomt, kan man enten fylles av hat, eller man kan tenke at dette må ingen andre få oppleve. Jeg har valgt å gjøre det siste, sier den eldre damen. Og jeg beundrer henne veldig for det.

Nedbrente oliventrær

Obama har sagt at de israelske bosettingene må fjernes fra Vestbredden, men de agressive bosetterne har ikke tenkt til å gi seg. På mandag satte de fyr på oliventrærne til palestinske bønder i Burin.

Vi møter den palestinske familien fire dager etter at oliventrærne deres er brent ned. De veiver ikke med armene, de hever ikke stemmen. Det virker mer som om de har gitt opp. De vet at uansett hva de gjør, kommer ikke situasjonen til å endre seg.


Den palestinske bonden begynner å bli vant til at israelske bosettere skaper trøbbel.

På mandag så familien at israelske bosettere var oppe i olivenlunden deres. Minutter etterpå var området i brann.

- Vi har film som viser både bilen og ansiktet til bosetterne, men det har ingenting å si. Ingen er interessert i å ta dem, sier en av sønnene i familien oppgitt. Da brannen brøt ut, ringte familien israelske myndigheter, slik de er instruert til å gjøre hvis bosetterne byr på problemer. Myndighetene sendte soldater og politi, men det eneste disse gjorde var å se på brannen.

- Jeg spurte politiet hva de ville gjort hvis palestinere hadde satt fyr på trærne til israelske bosettere. Han sa at jeg skulle passe jobben min, så skulle han passe jobben sin.

- Vi ville gå å slokke brannen, men fikk ikke lov å politiet, forteller familien.

Det er ikke første gangen oliventrær brenner. I fjor satte bosetterne fyr på en annen olivenlund. Bøndene fikk 35 dollar i kompensasjon per nedbrente tre, ikke fra israelske, men fra palestinske myndigheter.


Olivenlunden er fylt av aske. Brannen slukket seg selv da den nådde en asfaltert vei som bare bosetterne får lov til å bruke.

- Det tar tre år fra man planter til man kan høste de første olivenene. Vi har prøvd å plante nye trær, men bosetterne river dem opp. Nå planter vi bare i nærheten av huset.


Inne i huset serverer damene te. Over døra til kjøkkenet henger bilde av en mann. Han var faren i huset, men han lever ikke lenger. Han ble drept av bosettere i sitt eget hjem.