"Holocaust er over, vi må reise oss fra asken"

Tittelen er hentet fra en bok skrevet av den jødiske forfatteren og politikeren Avraham Burg. Det er svært forskjellige meninger blant jøder om hva man kan lære av Holocaust-historien.

Etter å ha gått tolv år på norsk skole føler jeg at jeg vet ganske mye om Holocaust. Jeg gråt da jeg leste Anne Franks dagbok og jeg gråt da jeg så Schindlers liste. Jeg har vært på Grini, jeg har besøkt det jødiske museet i Berlin og i fjor sommer var jeg i konsentrasjonsleiren Dachau i nærheten av Munchen. Jødeutryddelsen har alltid stått for meg som et eksempel på hvor grusomme mennesker kan være mot hverandre, og jeg må si at jeg gruet meg litt til å skulle være med på en guidet tur i Jerusalems Holocaust-museum.


I et rom presenteres et utvalg av ofrene for Holocaust. Unge og gamle, kvinner og menn.

Et arkitektonisk mesterverk
Museet er veldig vakkert og det er imponerende hvor mange bilder og historier de har klart å samle sammen. Utstillingen starter med melllomkrigstiden og avslutter med opprettelsen av den jødiske staten i 1948. Selve bygningen er laget på en slik måte at den blir smalere og smalere og at man går lenger og lenger ned under jorda etterhvert som jødeforfølgelsen blir værre. På slutten går man derimot opp igjen, og ender opp på en slags balkong med fantastisk utsikt over Jerusalem-fremtidens og håpets by for jødene.



Mot slutten av utstillingen åpner bygningen seg opp mot Jerusalem.


Never again
Da vi var ferdig med utstillingen virket vår jødiske guide Tamar Avraham utslitt. Hun fortalte at selv om hun har gått gjennom utstillingen utallige ganger gjør den fremdeles dypt inntrykk på henne. Hun ønsker så inderlig at det hun har fortalt skal få publikum til å forstå at dette aldri må skje igjen.
- Men noen ganger blir jeg trist. Jeg har flere ganger vist soldater rundt her, og når de er ferdige med utstillingen er de mer kampklare enn noen gang. De tenker "never again", men så legger de til de to ordene " to us". Istedet for å tenke at ingen mennesker skal måtte utsettes for noe slikt igjen, tolker de historien som at jødene aldri må utsettes for noe slikt igjen. De bruker dermed historien som et argument for at Israel må forsvare seg og angripe enda sterkere, istedet for å bruke historien som argument for at vi må bygge fred, forteller Tamar.

- For viktig til å overlate til andre
Mange er enig med Tamar om at Holocaust-historiene bør brukes til å bygge fred og menneskeverd. Ruth Heller, menneskerettighetsforkjemper i den israelske organisasjonen New Profile, nektet å la sin sønn være med på klassetur til konsentrasjonsleirene i Polen.
- Holocaust er en ekstremt viktig og identitetsbyggende del av vår jødiske kultur. Det er så viktig at jeg ikke tok sjansen på at noen andre skulle fortelle min sønn denne historien. Jeg ville ikke at barnet mitt skulle få høre den offisielle israelske versjonen, for deretter å komme hjem med følelsen av at "alle hater oss". Jeg vil fortelle ham historien selv, slik at han forhåpentligvis kan bruke det grusomme som skjedde på en konstruktiv og ikke destruktiv måte, sier moren.


Vil fjerne sin bestefars navn
Det er umulig for meg, som ikke er jøde selv, å kreve at jødene må reise seg fra asken og slutte å bruke Holocaust som forklaring eller unnskyldning for hvordan Israel oppfører seg. Jeg har ikke vært i deres sko, jeg vet ikke hvordan det er å føle seg undertrykt. Men det gjør utrolig sterkt inntrykk på meg når jøder selv sier det er tid for å gå videre og ikke trekke frem Holocaust i enhver sammenheng. Den franske jøden og forfatteren Jean-Moise Braitberg skrev følgende brev til Israels president etter Gaza-krigen.


" Herr President i den israelske staten, jeg skriver til deg for at du skal ta kontakt med de rette myndigheter og sørge for å få fjernet fra Yad Vashem, minnesmerket i Jerusalem dedisert til minne om de jødiske ofrene for nazismen, navnet til min bestefar, Moshe Braitberg, som ble gasset i hjel i Treblinka i 1943, samt navnet til alle andre medlemmer av min familie som døde under deportering til ulike konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Jeg ber om at du respekterer min førespørsel, Mr. Chairman, fordi det som skjedde i Gaza, og mer generelt, urettferdigheten det palestinske folket har måttet leve med i seksti år, diskvalifiserer Israel fra å stå i sentrum for minnene om grusomhetene begått mot jødene og dermed mot hele menneskeheten"

På de militære har jeg flere ganger møtt den israelske kvinnen Hannah Aviran. Foreldrene hennes overlevde Auswitch og flyttet til Israel. Da Hanna var ung var hun i militæret som alle andre israelske kvinner. Nå arbeider hun for å hjelpe unge israelere som ikke ønsker å være en del av Israels forsvar, til å finne alternative løsninger. I sju år, flere dager i uka, har Hannah i tillegg stått på militære kontrollposter for å demonstrere mot sitt eget lands okkupasjon av Palestina.
- Har man blitt utsatt for noe grusomt, kan man enten fylles av hat, eller man kan tenke at dette må ingen andre få oppleve. Jeg har valgt å gjøre det siste, sier den eldre damen. Og jeg beundrer henne veldig for det.

Nedbrente oliventrær

Obama har sagt at de israelske bosettingene må fjernes fra Vestbredden, men de agressive bosetterne har ikke tenkt til å gi seg. På mandag satte de fyr på oliventrærne til palestinske bønder i Burin.

Vi møter den palestinske familien fire dager etter at oliventrærne deres er brent ned. De veiver ikke med armene, de hever ikke stemmen. Det virker mer som om de har gitt opp. De vet at uansett hva de gjør, kommer ikke situasjonen til å endre seg.


Den palestinske bonden begynner å bli vant til at israelske bosettere skaper trøbbel.

På mandag så familien at israelske bosettere var oppe i olivenlunden deres. Minutter etterpå var området i brann.

- Vi har film som viser både bilen og ansiktet til bosetterne, men det har ingenting å si. Ingen er interessert i å ta dem, sier en av sønnene i familien oppgitt. Da brannen brøt ut, ringte familien israelske myndigheter, slik de er instruert til å gjøre hvis bosetterne byr på problemer. Myndighetene sendte soldater og politi, men det eneste disse gjorde var å se på brannen.

- Jeg spurte politiet hva de ville gjort hvis palestinere hadde satt fyr på trærne til israelske bosettere. Han sa at jeg skulle passe jobben min, så skulle han passe jobben sin.

- Vi ville gå å slokke brannen, men fikk ikke lov å politiet, forteller familien.

Det er ikke første gangen oliventrær brenner. I fjor satte bosetterne fyr på en annen olivenlund. Bøndene fikk 35 dollar i kompensasjon per nedbrente tre, ikke fra israelske, men fra palestinske myndigheter.


Olivenlunden er fylt av aske. Brannen slukket seg selv da den nådde en asfaltert vei som bare bosetterne får lov til å bruke.

- Det tar tre år fra man planter til man kan høste de første olivenene. Vi har prøvd å plante nye trær, men bosetterne river dem opp. Nå planter vi bare i nærheten av huset.


Inne i huset serverer damene te. Over døra til kjøkkenet henger bilde av en mann. Han var faren i huset, men han lever ikke lenger. Han ble drept av bosettere i sitt eget hjem.

På besøk hos gjeterfamilier i Hebron hills

Nassir har bodd i telt hele sitt liv. Hadde det ikke vært for israelske bosettere som nærmeste nabo hadde igrunn livet vært greit, synes han.



Ikke så langt fra Hebron i et tørt og goldt landskap ligger et lite sted som heter Susiya. Ser man det for første gang, ser du ut som en ganske midlertidig speiderleir, men her har folk bodd i generasjoner.



Bestefaren, sjefen i leiren, har stadig fått flere barnebarn og nå teller landsbyen rundt 15 telt.



I et av teltene bor Nasser. Han har en sønn på 17 måneder, Ahmad, og en datter som ble født for ti dager siden.

Sammen med sin 18 år gamle kone oppdrar han de to barna sine.



Alle i Susiya er gjetere. Fra sauen får de kjøtt, melk, ost, ull og skinn. Når vi kommer på besøk får vi både frokost, lunsj og middag, også middag en gang til. Ingen gjester skal sulte i Susiya.



Hebron er et av de helligste områdene i Palestina, både for jøder og muslimer. Årsaken er at både Abraham, Sara, Isak, Rebecca og Jacob angivelig skal være begravet der. Bosetterne i Hebron har som mål å gjøre Hebron til et jødisk område med færrest mulig palestinere. De har blant annet okkupert deler av moskeen hvor Abraham er begravet og gjort den om til en synagoge. I 1994, under Ramadan, kom en israelsk bosetter seg inn i moskeen under fredagsbønnen og drepte 29 menn og såret 200. Det er utrolig spent stemning i byen. Internasjonale observatører må følge barna til skolen for å forhindre at ikke bosetterne trakasserer dem. Bosetterne nøyer seg ikke med å kjempe om byen, de vil ha områdene rundt også. Bare noen steinkast unna Nasser og hans familie er en israelsk bosetting. Kommer sauene for nære, tar det ikke lang tid før en soldat eller en bosetter dukker opp og disse møtene pleier ikke være av den vennlige typen. Nasser bygger et hus nede i en landsby i nærheten, men vet ikke når eller om han kommer til å flytte dit permanent.



Den dagen vi besøker Susiya er den store sauevaskedagen. Sauene vaskes en dag i året, rett før de skal klippes, og hele slekta er i arbeid.



Når sauene er vasket, melker Nassers niese dem.

Og når sola går ned over teltene, er alle slitne.

De yngste gjeterne sovner lenge før de voksne har fullført kveldens siste kopp med altfor søt te.
Hva de drømmer er umulig å vite, men enn så lenge er forhåpentligvis tryggheten skapt av mamma og pappa sterkere enn frykten for hva bosetterne vil finne på i morgen.

Fine folk i Tulkarem

Drømmen om havet

Tulkarem ligger mindre enn 20 kilometer fra kysten. Men barna som vokser opp i Tulkarem i dag, har bare sett havet på tv.

For mellom Tulkarem og havet ligger muren. Muren kan bare krysses hvis man har en alvorlig sykdom og må på sykehus, eller hvis man har arbeidstillatelse utstedt av en israelsk arbeidsgiver. Det er ingen ting som heter "tillatelse for å pleie vennskap og famile", og ingenting som heter badetillatelse.

- Sønnene mine spør meg når vi kan dra til havet. I fjor sommer sa jeg at vi kanskje kan dra til sommeren, denne sommeren sier jeg at vi kan dra når jeg får mer penger. Jeg har ikke fortalt dem at vi ikke kan dra dit fordi israelerne mener vi er en fare for rikets sikkerhet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle dem det, sier Muawya. Han husker selv hvor høyt han verdsatte barndommens fredag, da han og faren pakket fiskestang og picnickurv og dro til kysten.

Muawya skulle ønske han kunne ta med sønnene sine på fisketur

Hvis det er klart vær, kan Abdul Karim Sadi se havet fra hustaket sitt. Barna hans fikk kjenne havet for første gang i fjor sommer. Abdul Karim jobber i en israelsk fredsorganisasjon, som i fjor organiserte en fredagsutflukt for alle de ansatte og deres familier. De fleste i organisasjonen er israelere bosatt i Jerusalem, men organisasjonen hadde klart å skaffe til veie en endags spesialtillatelse for de palestinske ansatte og deres familier, slik at også disse kunne få være med.

- Det var fantastisk for meg som far å se hvor glade barna mine var den dagen. Men det var vondt å vite at jeg ikke vet når eller om jeg kan ta dem med dit igjen, forteller menneskerettighetsforkjemperen

Abdul Karim Sadis sønner så havet for første gang i fjor.

- Da jeg så sønnene mine leke fredfullt med mine israelske kollegers barn, fikk jeg en liten følelse av håp. Men det var trist å tenke på at dette var første gang i hans åtte årige liv at sønnen min så en israeler som ikke var soldat.


For noen uker siden gikk jeg langs stranda i Tel Aviv. Jeg og min svenske kollega kunne gå barbeint med sand mellom tærne og høre bølgene slå mot stranden. Jeg stoppet og plukket noen skjell som jeg tenkte å gi til vennene mine i Tulkarem for å vise at jeg hadde tenkt på dem da jeg var borte. Foreløpig ligger skjellene i sekken. Jeg vet ikke om de vil bli glade for at jeg tenkte på dem eller om det blir som å strø salt i sorgen deres.

En bombe i hjertet

- Jeg har en bombe, men den er i hjertet mitt, sier Samar etter at vi har blitt avvist på en kontrollpost fordi hun er palestinsk.

Samar er et av de mange menneskene som gjør at Palestina er et land jeg helt sikkert kommer tilbake til. Hun åpner hjemmet sitt og hjertet sitt. Hun er en av de mange kloke, snille, gjestfrie menneskene som bare ønsker å leve et vanlig liv.

Samar jobber i en bistandsorganisasjon som hjelper mennesker som har fått livet sitt ødelagt på grunn av muren. Hver dag møter hun mennesker som har mistet håpet. Hver dag når hun våkner håper hun at verden skal se annerledes ut. Hver dag blir hun skuffet.

- Jeg ønsker meg to ting. Fred og et barn, sier den unge kvinnen.

- Jeg møtte en gutt på universitetet. Vi var forelsket i ni år og jeg trodde han var annerledes, men etter at vi forlovet oss viste det seg at han var konservativ. Han tvang meg til å bruke hijab og ville bestemme over meg. I valget mellom kjærligheten og friheten til å kjempe for det jeg tror på, valgte jeg friheten, sier Samar.

Noen ganger angrer hun. På hennes alder er man forventet å være gift og ha barn. Hun bor i samme hus som to av brødrene sine og deres familier. Når svigerinnene diskuterer gardiner og amming og hva de skal ha på seg i det neste bryllupet føler hun at hun ikke har noe å bidra med. Hvorfor er du ikke gift? Hvorfor har du ikke barn? Muren er kanskje som et barn for deg, sier folk. Da blir Samar lei seg.

- Jeg arbeider kanskje like mye med muren som andre arbeider med barna sine, men muren er det styggeste jeg vet. Jeg vet hvordan det ødelegger livet til palestinerne. Et barn er noe man er glad i og ønsker skal være der for alltid. Jeg hater muren og vil egentlig bare ødelegge den. Jeg skjønner at de sier det for å være morsomme, men jeg synes ikke det er morsomt i det hele tatt, sier Samar.

Hun drømmer bare om et vanlig liv

En gang var hun i Norge. Hun holdt foredrag på Sosialistisk ungdoms sommerleir. Når hun snakker om denne turen lyser hun opp. Hun synes det var fantastisk å få reise. Da mannen vedsiden av henne på flyet fikk vite at hun aldri hadde fløyet før, spurte han om hun var redd.

- Jeg har venner som er blitt drept. Jeg er født og oppvokst under okkupasjon. Jeg er blitt vekket om natten av soldater og tanks i gatene. Halvparten av alle mennene jeg kjenner har sittet i fengsel. Nei, jeg er ikke redd for å fly, svarte hun.

Da hun kom hjem fra Norge var hun spent på å fortelle hvordan hun hadde hatt det. Hun tenkte folk ville spørre hvordan foredraget hadde gått og om hun hadde fått sagt det hun ville.


- Det de lurte på var om jeg hadde tatt av meg hijaben.

Samar elsker Palestina og hun er en brennende sjel. Selv under oppholdet i Norge lengtet hun etter å se flagget sitt. Da israel feiret 61 år som selvstendig nasjon forrige uke og Samar så fyrverkeri på den andre siden av muren, la hun seg i senga og gråt. Gråt gjorde hun også da hun kjørte mellom to palestinske byer dagen etter, og det hang israelske flagg langs alle veiene.

- De feirer staten Israel, men for oss er det som har skjedd en tragedie. Jeg kan ikke forklare hvor utrolig trist jeg er over den smerten Israel påfører folket mitt, sier hun.

Og jeg ønsker seg inderlig at bomben i hjertet hennes en dag skal forsvinne. Ikke fordi hun har gitt opp kampen eller fordi hun har blitt opptatt av gardiner og klær, men fordi det faktisk er blitt fred i vakre, vennlige Palestina.


Samar vet hvor mange liv muren har ødelagt.

Ødelagte poteter

Om noen uker skulle Jalal høste potetene sine, men på søndag valgte noen soldater å kjøre over åkeren hans med jeepen sin.


Jalal skulle så gjerne ønske at soldatene kunne la ham være i fred.

Når vi møter Jalal klokka seks om morgenen dagen etter er han sint, skuffet og lei seg.
- Jeg skjønner bare ikke hvorfor de gjør sånne ting, sier han.

Så forteller han at vanningsanlegget hans også ble ødelagt av kjøretøyet.
- Jeg må få reparert det, men først må jeg søke om tillatelse for vanningsteknikeren, slik at han kan få lov til å passere kontrollposten og det kan jo ta sin tid, sukker han.

Han dokumenterer hver gang de israelske soldatene gjør overgrep, men det er lite han kan gjøre. Hver tredje måned må han søke israelske myndigheter om tillatelse til å gå til sin egen åker,. I landsbyen Qaffin har 1000 bønder søkt om tillatelse til å gå gjennom landbrukskontrollposten. Bare 300 har fått tillatelse. Slik kan Israel forhindre at folk gjør opprør. Jalal vet godt at hvis han lager for mye trøbbel, er han kanskje blant de mange som ikke får tillatelse til å gå gjennom kontrollposten neste gang. Kommer han ikke gjennom får han ikke dyrket jorda si. Hva i all verden skal han leve av da?


Hver eneste morgen må bøndene i Attil sjekkes av israelske soldater. Det tar omkring en time å sjekke de rundt 40 bøndene som vil gå gjennom.