En fanges fortellinger

Det ringer på døra og utenfor står en forfatter som har sittet seksten år i fengsel og som gjerne vil fortelle oss historien om livet sitt.

Historien starter med at han utdanner seg til sjømann i India. Han reiser jorda rundt, opplever apartheid i Sør-Afrika og horenes vennlighet på Seychellene. En dag i 1969 blir han oppsøkt i Kuwait fordi Fatah trenger en sjødyktig mann til å smugle våpen for dem. Fadel M.A Younes er bare 22 år og vil gjøre hva som helst for Palestina. Han setter seg i en åpen båt i Syria med våpen klokka tolv om formiddagen og planen er å levere varene i en israelsk havn ved midnatt. De tre første gangene går det bra, fjerde gang blir han tatt. Seksten år i fengsel venter.
- Årene i fengsel handlet om å ikke bryte sammen. Soldatene gjør alt du kan for at du skal overgi deg, så vårt hovedfokus var å utvikle oss. Vi fanger lærte hverandre forskjellige ting og jeg skrev bøker, forteller Younes.

Celle nummer sju
Younes første bok, som ble smuglet ut av fengselet ble utgitt mens han satt i fengsel. Boka heter ”Cell number seven” og handler om de tre månedene han satt i et fengsel i Gaza sammen med 4 andre på en celle som var 3,5 meter lang og 1,75 meter bred. Boka ble skrevet på løvtynt papir som ble rullet sammet. Hele manuset på rundt 200 sider var på størrelse med et par sigaretter.
- Jeg måtte skrive boka fem ganger. Første gang mistet budbringeren den. Andre gang kom manuset til søsteren min, men da israelske soldater kom inn i landsbyen hennes brant hun alle papirer som kunne sette henne i fare, tredje og fjerde gang gikk ting også galt, men femte gang kom manuset frem til nevøen min. Boka ble utgitt og lest over hele den arabiske verden, forteller forfatteren.

De vakreste øynene i verden
Han vil ikke snakke så mye om tiden i fengselet. Han nevner bare raskt at han ble slått og hengt opp etter armene og kastet vann på om vinteren, mens hunder bet i klærne hans. At han etterhvert mistet alt håp.
- Jeg var nyforlovet. Jeg ville leve, men jeg var villig til å dø for Palestina. Men jeg savnet forloveden min. Hun ventet på meg i tre år, men så overtalte familien henne til å fortsette livet sitt og ikke vente 20 år på meg.
- Jeg så henne en gang etter at jeg slapp ut av fengselet. I et bryllup. Plutselig stod en vakker ung gutt på rundt ti år ved siden av meg. Han hadde de vakreste øynene i verden og jeg tenkte ”jeg kjenner disse øynene. Jeg har kysset dem så mange ganger”. Jeg spurte ham om foreldrene hans og det viste seg at jeg hadde rett.

Aktiv pensjonist
Younes er pensjonert, men han er fremdeles veldig aktiv. Han reiser rundt på universiteter og forteller historien sin og er også aktiv i foreningen som arbeider for å forbedre vilkårene for palestinske fanger.
- Jeg hater Israel for hva de har gjort med mitt land og mitt folk. Så lenge jeg kan gjøre noe for Palestina, kan jeg ikke hvile.